Planet Blug

Firefox inn i Guinness' rekordbok

2008-06-22T23:10:24+00:00

17. juni er Firefox-dagen, og kanskje også dagen da verdens mest populære nettleser kommer i Guinness' redkordbok?

17. juni er nemlig dagen da Firefox 3 slippes. Og Mozilla, organisasjonen bak nettleseren, har bestemt seg for å markere dette skikkelig. Derfor skal ildreven i den berømte Guiness rekordbok - sannsynligvis som det første dataprogrammet.

Da Firefox 2 ble sluppet, ble programmet lastet ned 1,6 millioner ganger på sleppedagen. Siden den gang har imidlertid nettleseren vokst betydelig, og er nå verdens mest populære nettleser*) med en markedsandel på godt over 20 prosent. Mozilla selv mener det ikke er usannsynlig at 5 millioner eksemplarer av Firefox 3 vil bli lastet ned 17. juni. Dersom download-serverne og linjene tåler lasten, da.

Her kan du registrere deg for nedlasting, da får du også tilsendt en påminnelses-epost når programmet er klart. Release-kandidaten for Firefox 3 er forøvrig klar allerede og virker fint, den kan du jo kose deg med mens du venter på den ferdige versjonen den 17.

Oppdatering: 8 millioner lastet ned Firefox i løpet av 17. juni, og i Norge var det 102.477 som lastet ned nettleseren. En god PR-gimmick med andre ord, og sikkert et bidrag til å gjøre markedsandelene til Firefox enda større. I følge flere oversikter har Firefox nå oppunder 20 prosent av browsermarkedet, mens Opera fortsatt sliter med å nå 1 prosent.

*) Verdens mest populære frivillig installerte nettleser, i alle fall.

Mer sjokolade, kardemommmmmmme

2008-06-21T19:23:06+00:00

Smelt 100g mørk sjokolade (70%), bland
1/2 t-skje med malt kardemomme. Rør sammen. Ha i passende form.

Kan gjerne serveres med denne vinen , Fontana fredda Nebbiolo 2005

Hvit sjokolademoussekake

2008-06-19T12:06:09+00:00

Dette er en av mine favoritter som jeg har måtte gi opp i mangel på erstattningsprodukter. Uansett legger jeg oppskriften ut, den er orginalt hentet fra freia hvit sjokolade sitt innpakkningspapir, men med mine kommentarer og justeringer.

200 g mandler [Du kan bruke hasselnøtter for å få en mindre søt bunn]
200 g sukker
2 stk egg
1 ss Regia Bakekakao [valgfritt]
1 stk appelsin, skallet av den, revet [valgfritt]

Fyll:
200 g Hvit Dronning sjokolade
4 dl kremfløte
3 stk eggeplomme

:Bunn

Mal eller finhakk mandlene, men ikke for masse, sørg for at det er biter ikke pulver. Ujevnt hakket er godt fordi detfinmalte får bunnen til å henge sammen, de grove bitene gir konsistens.

Visp sammen egg og sukker, til en [slapp] eggedosis, denne faller sammen ganske mye når du har resten i. Bland inn mandler, kakao og finrevet appelsinskall. Ha over i en smurt springform [ca. 24 cm. i diameter] og stek bunnen på nederste rille ved 175°C i ca. 25 minutter. Avkjøl på rist, i formen.

:Fyll

Nå til det vannskelige, her er trikset å sørge for at de to første blandingene møter hverandre på rett temperatur, det er relativt lett. Den største utfordringen er å vente på at sjokoladeblandingen skal bli kald nok til at den ikke smelter kremen for da blir kaken litt flat og lite luftig. samtidig så vil den ikke blande seg om den er for kald. rør i sjokoladeblandingen for å kjøle den ned, og holde den flytende.

Smelt sjokoladen i vannbad. Bland eggeplommene sammen med 1/4 av kremfløten og varm opp under omrøring, til det tykner. Avkjøl noe og bland inn den smeltede sjokoladen. Pisk resten av kremfløten til krem, og vend den forsiktig inn i sjokoladeblandingen. Legg den avkjølte kakebunnen på et fat med ringen rundt. Hell blandingen over mandelbunnen, og la kaken stå ca. 1 time i kjøleskap før den serveres. Kaken kan også fryses og serveres som iskake, men ta da kaken ut av fryseren og la tempereres i kjøleskap ca. 1/2 time før den serveres.

:Pynt

Smelt litt mørk sjokolade, vift sjokoladen i 0,3 cm breie striper på kryss og tvers over et bakepapir. La herde. knekk så flak løs og legg langs kanten av sjokolademoussekaken. Den klissete kanten gjør at dette fester seg. Lite tips er å sørge for at flakene i en passende størrelse for kakestykker, for å gjøre det lett å skjære til kakestykkene.

BSD Unix? That's purely historical

2008-06-17T14:10:10+00:00

If you've ever bought something that ended up disappointing you to the point where you wanted to yell at somebody, you will recognize the frame of mind I was in after reading the book I ended up reviewing. With perfect hindsight I should of course have smelled the rat - anything written in this century about "BSD UNIX" is either a retrospective or ill informed. If you don't fancy a book review, tune in next time for something completely different instead.

Book Review: BSD Unix Toolbox

I came across this title while browsing an online bookstore for possible supporting literature for a course I'm planning. The teaser text boasts "1000+ Commands for FreeBSD, OpenBSD and NetBSD", and with a 2008 publication date I thought this one was definitely worth checking out.

At roughly 300 pages, covering 3-4 commands per page usefully would be a tall order for anyone, so I was a little surprised to find that the book sets aside two chapters to preliminaries, first "Starting with BSD systems" with a brief and not very complete overview of BSDish systems and some pointers to online resources, before moving on to an entire chapter on installing FreeBSD.

In a book that's supposedly about more than a thousand useful commands on FreeBSD, OpenBSD and NetBSD, setting aside an entire chapter to a rather superficial description of how to install one of the systems seems to me a very odd choice. Odder still, how to install either OpenBSD or NetBSD is not covered at all. Now installing any of those systems is not in fact too difficult, and I for one do not think the world needs yet another walkthrough of FreeBSD's or the other systems' install process. In my view, it would have been better if the authors had concentrated on getting around to describing those 1000+ commands, the sooner the better.

In the installation chapter, which also covers the ports and packages system, the authors seem to be unaware that each system has its own variety, and that on NetBSD the system goes under a different name. As the chapter title implies, this chapter is clearly FreeBSD specific, and would have been a lot more useful if the authors had noted at least some of the significant differences that exist between the systems the book sets out to cover.

Probably the most useful chapters in the book are chapters 3 through 6, where essentially all information is likely to be portable to all covered systems. However, Chapter 3, "Using the shell", is not without its oddities: The authors seem to assume that the user has installed Gnome as the preferred desktop environment and covers mainly using Bash as the shell. That is a slightly odd choice since to my knowledge Bash is not the default shell on any of the BSDs, but available as an optional extra through the package system.

Chapter 4, "Working with Files", walks through the basics of file types, file permissions, file system operations and commands such as cp, file, mount and a few others. After reading the chapter, you will be aware that these commands exist, if not much else.

Chapter 5, "Manipulating Text", offers the briefest treatment I've ever seen of regular expressions, mentions in passing vi and emacs as possible tools and then moves on to describing what appears to be the authors' favorite text editors (joe, nano and pico, neither of those are in the base system anywhere) and a brief mention of some graphical tools. The chapter then offers samples of using cat, head, tail, more, less, pr, grep, wc, sort, strings, sed, tr, diff, sdiff, awk, cut, od and finally unix2dos. Again, after reading the chapter you will be aware that the commands exist, but you will be looking elsewhere for detailed information.

Large chunks of Chapter 6, "Playing with Multimedia" would be useful on most unixlike systems (oggenc and convert likely perform much the same anywhere), but once again what little is offered as tips for getting sound or other functionality to work on your system is strictly FreeBSD-specific.

In Chapter 7, "Administering File Systems" the perspective is again distinctively FreeBSD-centric with little or no note of even potential differences across systems. For a FreeBSD user it may offer a useful if very brief and shallow walkthrough, though.

Chapter 8, "Backups and Removable Media", shows some examples of tar, gzip and rsync use, sometimes in combination, supplemented with brief mention of some common and less common file compression tools. The removable media section covers CD burning with cdrtools in more detail than most other software mentioned in this book, but fail to mention useful tidbits such as how to use OpenBSD's cdio command (which is in base) for similar tasks. In a book that claims to be up to date as of 2008, I find that a very curious omission.

Chapter 9, "Checking and Managing Running Processes" does little more than mention the names of some process management relevant commands such as nice, renice, fg, bg, kill and killall in passing before delving into a surprisingly detailed walkthrough of ps. It proceeds to describing top, pgrep, fuser (which the user is instructed to install via pkg_add), then returns to nice and renice and offering a couple of examples of fg and bg use before really picking up speed with kill and killall (fortunately with a list of signals), background processes started via either nohup or by appending an & character, and spending a couple of sentences each on at, gatch, atq, atrm and crontab.

Chapter 10, "Managing the System", weighs in at a little more than 20 pages, and characteristically slips back into FreeBSD-centric mode where it offers much detail at all. For some reason this is where the instructions about setting up your system for booting several operating systems turns up, along with a description of using GRUB as your boot loader.

Chapter 11, "Managing Network Connections" is again quite FreeBSD centric even if it does rattle off the names of the others at apparently random intervals. The information is as far as I can tell mostly correct for FreeBSD and some, if not all, commands will work elsewhere, but superficial enough that a user will have to turn elsewhere for help in resolving any problems that turn up.

Chapter 12, "Accessing Network Resources" covers anything from browsing the web (the authors state confidently that lynx 'has been supplanted [...] by the links browser, which was later replaced by elinks', apparently unaware that in OpenBSD at least, lynx is in fact part of the base system), fetching files with wget, curl, lftp (curiously recommending lftp even though in at least OpenBSD the base system's ftp client offers essentially all the required functionality), before spending four pages doing some handwaving about how to set up samba. IRC and mail clients are also mentioned, but I was a bit surprised that 'managing mail' apparently does not even touch on running a mail service.

Chapter 13, "Doing Remote System Administration", covers ssh, screen, tsclient (Gnome's windows remote desktop client), xhost, vnc and vino (another Gnome applet, this one for sharing your Gnome desktop) in that order, none of them in any great detail, bringing to mind the mantra 'now at least you know the commands exist'.

Chapter 14, "Locking Down Security", sprints through the basics of user and groups administration on FreeBSD, moves on to some tips about running services in general and via inetd, and also mentions firewalls.

The section "Configuring the Built-In Firewall" has me really baffled. The authors claim not only that ipfw has been ported to NetBSD and OpenBSD (where PF, mentioned here only as PacketFilter, has been the only packet filter since 2001), but the online reference they give (http://www.phildev.net/ipf) actually points to information about Darren Reed's IPFilter, also known as IPF.

It is unclear which firewall the authors think they have configured, but the actual rule sets they offer are ipfw scripts. It is likely that a user trying to run with the rc.conf snippet supplied and the rule set would in fact end up with both ipf and ipfw enabled, but likely with no working packet filtering (and depending on how the kernel with ipf and ipfw was compiled, the configuration would be either completely open or completely shut, another point apparently unknown or considered irrelevant by the authors). After a few examples of ipfw operations, the chapter then moves on to mention that yes, you can actually input your own information into the system logs, before recommending that you set up a centralized syslog server and instructing you to look into the third-party tools tripwire and chkrootkit.

The three appendixes have reference-style information (finally!) about using vi or vim, shell special characters and variables, and 'personal configuration files', aka dotfiles. All very brief, of course.

Unfortunately, this is a book I can not recommend. Large chunks of it or something very similar is available elsewhere, some of it for free and reasonably well written. If you're a FreeBSD user you will find yourself looking up the topics in the Handbook anyway, if you are a NetBSD or OpenBSD user, the relatively platform independent parts are addressed equally well in several 'Linux' books and other online resources.

There may in fact be more than a thousand monospace type 'command' examples in the book (I never counted), but other than that this title fails to live up to the expectations set up by the cover and other marketing. The book goes to some length to give the impression that it's current, with all dates I could see in examples set somewhere in the second half of 2008, but the authors appear to have been working with FreeBSD 6.3 as their current version.

The relatively frequent mention of 'BSD distributions' - a term that never entered the BSD vocabulary, mainly because the BSDs are maintained as separate systems - and various odd details such as the plainly wrong firewalls examples makes me suspect strongly that much of the material is in fact warmed over from a Linux book, slightly edited where the authors thought it was necessary. Unfortunately, they missed more than a few spots and for whatever reason the fact checking and testing did not get all the attention it should have. The result is a book that is very superficial where it's right and has enough spots that are anything from misleading to downright wrong that it gets rather irritating to an experienced reader. I can only imagine how frustrating it would be to use this as a resource for learning.

For a long time *BSD user (yes, all three), it seemed like a nice surprise that Wiley had discovered that there is such a thing as a BSD market. After a few hours looking at this entry, I hope they take the task a little more seriously the next time they try offering to sell us BSD literature.

Book info:

Title: BSD UNIX Toolbox: 1000+ Commands for FreeBSD, OpenBSD and NetBSD
Authors: Christopher Negus and Francois Caen
Publisher: Wiley Publishing, Inc. (Indianapolis)
Copyright: 2008
ISBN: 978-0-470-37603-4

Om å være noe en ikke er

2008-06-16T16:10:14+00:00

I april i år 2008 fikk bestemor nok av Dagsrevyen. Det var forsåvidt ingen dramatik rundt dødsfallet, ei heller begravelsen. Det er jo vanlig at det dukker opp familie og venner til både avdøde, og avdødes aller nærmeste. I bisettelsen er vanligvis ikke fult så mange, men et passelig antall så man ikke kjeder seg. I dette tilfelle kjente jeg nesten alle. Det var ett untak.
Det som var litt spesielt var at det virket som om jeg var den eneste som ikke viste hvem dette var, og nesten alle andre (og vedkommende selv) oppførte seg som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Det er naturlig å gjenbruke spøken som zero punctuation kom med da han anmeldte Orange box; Det er som om du kommer hjem fra skolen en dag, og ved middagsbordet sitter det en hvalross og det virker som om du er den eneste som legger merke til det.

Jeg fikk bemerkelser på at jeg lignet på opptil flere i slekten på min mors side, og hvalrossen kunne konkludere med at «Du må ikke glemme du er en Knutsen». Og la meg gjøre det klinkende klart: Jeg er ikke en Knutsen. Jeg har aldri vært en Knutsen, og kommer aldri til å bli en Knutsen. Jeg har derimot vært i faresonen for å ha (for)blitt en Gundersen eller en Kjær.

Dette er nok et grelt eksempel på hvorfor jeg mener at respekt er noe man gjør seg fortjent til. Familie eller ikke.

Ferdig.

2008-06-14T23:29:36+00:00

Jeg er nå pedagog.

Bacheloroppgaven min var om kunnskapsyn i nettbasert kommunikasjon[1].

1:Jeg må avklare med UIB hva reglene for publisering er før jeg legger den ut.

Internett utfordrer avisene (1999)

2008-06-12T14:05:51+00:00

Norske medier har nettopp feiret seg selv med Media2000-konferansen i Bergen. Ett av temaene for konferansen var «Trender innen mediene ved inngangen til det neste århundret».

Kronikk, Bergens Tidende, 4 mai 1999

Mitt spørsmål er om mediene, og særlig avisene, har oppfattet at de er i ferd med å bli forbikjørt på den elektroniske informasjonsmotorveien.

For mens norske medier stort sett driver sin geskjeft som de har gjort de siste ti og tjue år, seiler elektronisk basert nyhets- og informasjonsformidling over Internett opp som en stor og farlig konkurrent. Jeg våger den påstand at dersom ikke de tradisjonelle mediene, og særlig avisene, tar konkurransen på alvor, vil de en dag finne ut at de har tapt for sine elektroniske konkurrenter.

Nå har avisenes undergang blitt spådd jevnlig i takt med nye mediers fremvekst, særlig radio og tv, men fortsatt er nordmenn likevel blant verdens mest avislesende folk. Men fremveksten av Internett har sendt sjokkbølger selv helt inn i det bunnsolide Schibsted-konsernet. I et brev til alle ansatte i Aftenposten skriver sjefredaktør Einar Hanseid og administrerende direktør Olav Mugaas: «Vi er redde for at strømmen av gratisinformasjon er så stor at stadig færre er villige til å betale for å abonnere på en avis». Brevet ble referert i Dagens Næringsliv i fjor før jul.

Hva er det som gjør Internett så spesielt, og hvorfor utgjør dette en så stor trussel mot tradisjonelle medier? Jeg vil peke på to ting: Journalistens tap av kilde- og formidlingsmonopolet og den nærmest eksplosive veksten av Internett-bruken.

Har journalistene noe kilde- og formidlingsmonopol? I teorien: Nei. Noen svever kanskje i den villfarelsen at en journalist er utstyrt med særlige rettigheter i forhold til det å grave frem informasjon. Slik er det ikke; offentlighetslov og forvaltningslov gjelder i utgangspunktet for alle, og derfor står det enhver fritt til å stille opp på et offentlig kontor og forlange å se postjournaler, rekvirere dokumenter osv. Dette er en demokratisk rettighet, men selvsagt noe tungvint for forvaltningen dersom alle skulle gjøre bruk av den, og så langt har vi måttet stole på at journalistene kan gjøre jobben for oss: Det har rett og slett vært for tungvint for oss å finne den informasjonen vi trenger.

Derfor er min påstand at journalister har hatt et faktisk kildemonopol - frem til nå. For nå har det skjedd at vi selv får direkte tilgang til kildedok-umentene, via Internett. Nå kan vi selv lese statsbudsjettets «gule bok», vi kan selv kikke i Bergens-rådmannens budsjett-innstilling - ja, i enkelte kommuner kan man til og med lese postjournaler på nettet og se hvilke saker som sirkulerer i det lokale byråkrati. I dagens medievirkelighet er ikke et dokument offentliggjort fordi pressen har fått det eller det er lagt ut til ettersyn på et bortgjemt kontor — nå er det offentliggjort idet det legges ut på Internett. Den mye omtalte Starr-rapporten om president Bill Clintons eskapader med Monica Lewinsky er et godt eksempel; der fikk både president og publikum samtidig adgang til dokumentet da det ble lagt ut på nettet. Konflikten på Balkan er også et eksempel på hvordan Internett representerer en helt annerledes form for nyhetsformidling: Her kan vi se krigen både med øynene til NATO, serberne og UCK-geriljaen, som alle har sine nettsteder, med sin versjon av konflikten. Og for første gang i en større konflikt har også nettsteder blitt angrepsmål: NATOs webservere har flere ganger blitt tvunget i kne etter massive elektroniske angrep, sannsynligvis fra hackere med Beograd som utgangspunkt.

Når mer og mer av det som tidligere var journalistens eksklusive eiendom blir fritt tilgjengelig, gir det oss som lesere helt nye muligheter. Nå kan vi selv oppsøke den informasjonen vi er opptatt av, i stedet for å være prisgitt journalistens prioriteringer. Ikke minst kan vi sjekke om den utvalgsjobben journalisten gjør er edruelig og korrekt, og om det virkelig er dekning for sensasjonstitlene og de fete ingressene — vi kan rett og slett være våre egne journalister.

Dette er en øvelse som stadig flere er i stand til å utøve. Ifølge Norsk Gallup har nesten halvparten av alle nordmenn nå tilgang til Internett, hver tredje nordmann bruker Internett regelmessig og hver fjerde husstand har Internett-tilkobling. Hver eneste dag bruker 361.000 norske menn og kvinner over 13 år nettet (Gallup Intertrack mars 1999). Antall norske Internett-brukere stiger hver eneste måned; det finnes vel knapt noe medium som har vokst så raskt og så fort.

Innvendingene fra de «gamle» mediene vil være at et scenario der nyhetsformidling skjer på kildenes premisser, ikke er journalistikk, men kildestyrt og - i utgangspunktet - uetterrettelig informasjon eller propaganda. Spørsmålet er om vi som mediekonsumenter vil merke store forskjellen. Min påstand er at norsk journalistikk i stor grad både er kildestyrt og uetterrettelig, og et blikk på klagestatistikken til Pressens Faglige Utvalg (PFU) bekrefter dette. I 1998 avsa PFU til sammen ni fellende uttalelser over medier som unnlot å sjekke opplysninger og drive kildekritikk. 16 ganger ble medier felt for å bryte regelen om samtidig imøtegåelse, altså at den som blir angrepet får forsvare seg. Det siste tallet er for øvrig det høyeste på fem år. Verdt å merke seg er for øvrig at antall PFU-klager og antall fellende uttalelser aldri før har vært så høyt på 90-tallet som i fjor.

De journalistiske grunnøvelser med å la folk forsvare seg og å sørge for kildekritikk og faktakontroll er altså dem det syndes mest mot. Jeg vil også peke på en annen ting, som ikke kan avleses direkte i PFUs statistikker: Den norske presses nesten totalt fraværende evne til å grave frem nyheter. Gjør selv et eksperiment: Ta en hvilken som helst avis på en hvilken som helst dag og bla gjennom. Hvor mange av nyhetene er gravd opp av avisens journalister, og hvor mange er såkalt «fellesstoff» eller saker som har sitt utspring i en kilde som gjerne vil se saken sin på trykk? Sannsynligvis finnes nesten alle i siste kategori og nesten ingen i første. Norske aviser later til å ha glemt at det største konkurransefortrinnet de kan ha overfor de nye nettmediene, er evnen til å gi leseren noe unikt, noe de ikke finner noen andre steder. Egenproduserte nyheter fra leserens lokalmiljø et ett eksempel. Gode featureartikler er et annet. Eller bakgrunnsstoff, kommentarer og debatt.

Derfor tror jeg, paradoksalt nok, at konkurransen fra de elektroniske kanalene kan gi journalistikken, og kanskje særlig avisjournalistikken, det løftet den fortjener. Avisene kan ikke lenger være ukritiske referenter av et utdatert nyhetsbilde, men må tvert imot gi oss merkunnskap og innsikt, og hjelp til å tolke nyhetene som flagrer forbi. Avisene og de andre mediene må også kunne gi oss ekte nyheter, nyheter som er gravd frem fordi de er viktige og angår oss, ikke fordi en interessegruppe eller deres godt betalte PR-agenter klarer å manipulere seg inn på redaksjonell plass. Hvis ikke, tror jeg mange aviser vil oppleve at marerittet som toppsjefene i Aftenposten ser for seg vil bli virkelighet: Stadig færre vil være villige til å betale for noe de allerede har fått gratis fra før.

Jeg tror også at journalistene må være villige til å se på sin egen rolle. Med stadig bedre informerte lesere, er maktbalansen mellom journalist og leser blitt kraftig forrykket. Tidligere måtte leserne ærbødig godta at journalisten bestemte hva de skulle få lese. Nå er det kanskje på tide at noe av ærbødigheten overføres til journalisten, som bør ikle seg veiviserrollen mer enn den allmektige utvelger-rollen. Journalistens viktigste oppgave i en slik medievirkelighet må være å vise leserne hvor de kan skaffe seg kunnskap om en sak — og så i tillegg bidra med sitt forslag til tolkning av den samme saken.

Vil så de tradisjonelle mediene, og særlig avisene, miste sin berettigelse i et samfunn der siste nytt bare er et tastetrykk unna? Nei, jeg tror ikke det, og som ivrig avisleser håper jeg heller ikke det. Men jeg tror avisene aktivt må ta utfordringene på alvor, og redefinere sin rolle i det nye mediebildet. Avisene kan ikke lenger ta betalt for å være drøvtyggere av gårsdagens nyheter. En avis trenger heller ikke være en bedrift som bare produserer en avis en gang i døgnet, men kan definere seg som en nyhetsbedrift som distribuerer sitt produkt gjennom ulike kanaler, der den trykte avisen er en av dem. Dette er også NRKs medieutvikler Rolf Brandrud inne på i Expressen, skryteavisen til Media2000, i den eneste artikkelen i avisen som sneier innom fremtiden i noen grad.

Den samme artikkelen er for øvrig illustrert med et bilde av TV 2s Vår Staude innmontert på en mikrobølgeovn; som et ordspill til bildeteksten «ny vår for mikroen» er det festlig nok, men er dessverre illustrerende også for hvor lite journalistene selv skjønner den teknologiske utviklingen de er i ferd med å bli overkjørt av.

Samtidig som Internett-bruken øker, går vårt konsum av trykte medier tilbake. Siden 1991 har tiden vi bruker til lesing gått ned med 21 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrås mediebarometer. Gallups Intertrack-måling viser en vekst for de største nettstedene på over 30 prosent bare i mars. Signalene er tydelige, men blir de oppfattet og tatt på alvor før det er for sent?

Puss opp demokratiet! (1997)

2008-06-12T14:05:15+00:00

Sjokktallene fra overskridelsene på slottsoppussings-budsjettet bør få oss til å tenke over hva vi egentlig er med på å holde i live gjennom vårt skattebetalte monarki. En oppussing av slottet, som i utgangspunktet var budsjettert til 85 millioner kroner, nærmer seg nå en halv milliard, og ifølge Dagens Næringsliv kan sluttregningen komme opp i en milliard kroner.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 16 juli 1998

Av utgiftspostene som er referert i media de siste dagene, finner vi blant annet servanter til 100.000 kroner stykket, kjøkkeninnredning i kongeparets 1000 kvadratmeter store leilighet til én million kroner, og datastyrte klesskap til 2,2 millioner kroner - pr. stykk.

At Røkker og Gjelstener soser vekk millioner på privatfly og luksusyachter kan man bære over med - tross alt er det sine egne penger de ødsler bort. Men når nærmere en milliard skattekroner øses ut for at en statsfinansiert overklasse skal få opprettholde sitt meningsløse sosietetsliv, da er det på tide å sette ned foten.

Kong Olav ble med rette omtalt som «folkekongen», mens dagens kongepar tydeligvis gjør det de kan for å fjerne seg mest mulig fra sitt folk. Tenk etter selv, neste gang du ser kongeparet ute blant sine «undersåtter»: Ett av klesskapene til Sonja koster mer enn dobbelt så mye som et gjennomsnittlig bergensk rekkehus. Folkedronningen? Én av marmorvaskene på Haralds bad koster halvparten av det en sykepleier har i årslønn. Folkekongen?

Dersom monarkiet hadde hatt en viktig og betydningsfull funksjon i vårt demokrati, hadde det muligens vært lettere å forsvare pengebruken på å opprettholde det. Men dagens kongepar har redusert seg selv til snorklippere og paradefigurer.

Skandalen rundt slottsoppussingen burde gi støtet til en debatt om oppussing av hele vår statsforfatning. I et moderne demokrati er monarkiet en anakronisme, en meningsløs etterlevning av tidligere tiders adelskap. La Harald og Sonja stå løpet ut, så får i det minste Se og Hør og rikstabloidene noe å skrive om så lenge, men la arvtaker Haakon få tre ut av rekken og skaffe seg et anstendig og meningsfullt arbeid.

Så kan vi heller gi jobben som øverste statsleder til en president, valgt på demokratisk vis, som kan sparkes dersom han - eller hun - begynner å innrede privatboligen sin med forgylte badekar og datastyrte garderobeskap på skattebetalernes regning.

navnegiving

2008-06-11T07:44:46+00:00

Denne karen burde virkelig lære seg litt om særskrivingsregler. Jeg hadde vært skikkelig flau over å gå i ti år med en skrivefeil i navnet mitt!

En bortkastet dag

2008-06-10T21:10:13+00:00

Jeg kom på jobb i dag etter hamstring av Ibux og nesespray. Leste litt mail, som jeg pleier på begynnelsen av arbeidsdagen, og ble pinget på irc av sysadmin som kunne fortelle at Dell-OEM-WinXP-reinstallasjons-CDen min var kommet. Jobbmaskinen min var...

awsomNES

2008-06-10T09:39:52+00:00

Jeg venter på å begynne eksamen, og fikler med presentasjonen min samtidig. Som selfølgelig er en anledning til å surfe litt. Jeg har tatt feed lenge på spiritstich, et nettsted for håndarbeide av retro spillfigurer. Nå er det lagt til i høyremenyen. Kos dere med dem, og: her er håndarbeide etter min smak, stilig, nyttig og lett å rengjøre.

More than 40,000 served

2008-06-04T23:34:50+00:00

Today's blog comes to you from sunny Aalborg in northern Denmark, where our Danish friends had the good sense to put together a one-day conference. Go to the web site at http://www.foss-aalborg.dk/ for details of the programme, I certainly hope the organizers will start a tradition and put on another conference soon.

For my own part, the PF tutorial (the free predecessor to the book), saw its confirmed unique visitor number forty thousand today, apparently a user somewhere in Ukraine:
$ ./mystats.sh Wed Jun 4 14:57:26 CEST 2008 Total PF tutorial visitors : 40000
I promise I won't bother you with updates of the number of visitors again until we reach fifty thousand. I'll do my very best to have produced some other interesting material before then.

NRK som reklamefri sone

2008-06-04T16:24:06+00:00

NRK skal være en reklamefri allmennkringkaster. Det er derfor vi betaler vår årlige lisens på 2000 kroner. I praksis er imidlertid statskanalen reklamefinansiert fra topp til tå.

For du har vel også sett reklameplakatene før de store sportssendingene, der det fremkommer hvilken sponsor som har hjulpet NRK med å nettopp dette programmet på luften? Vi slipper riktignok å plages med mer eller mindre kreative reklamefilmer som skal stappe budskapet inn i hodet vårt, eller å få programmene avbrutt, men reklame er det like fullt.

NRK.no, som er kringkastingens viktigste elektroniske kanal, er til forveksling lik en hvilken som helst annen reklamefinansiert nettavis. Dette er ikke uproblematisk, som Dagbladets mediekommentator Jan Omdahl skriver i Dagbladet 4. juni. Innholdet som presenteres på nettsidene er i praksis subsidiert av skattebetalernes penger. Som lisensbetaler forventer jeg å få se det innholdet jeg har betalt for, uten å bli forstyrret av reklameplakater i forkant, eller nettreklame i etterkant.

Vi trenger en reklamefri motvekt til alt skvalderet som presenteres i de reklamefinansierte kanalene. I de kommersielle TV-sendingene må gjerne homsene patruljere og fruene være frustrerte og de single ha liv og sex, og det må gjerne tyte ut reklame og sponsorer på alle bauger og kanter. Men la det nå være ett reklamefritt fristed igjen, et sted der innhold med mening står i fokus, og ikke budskapene fra dem som vil prøve å få oss til å kjøpe flere produkter vi ikke har bruk for.

Politikerne har bestemt at det er NRK som skal være et slikt fristed, og da må NRK faktisk også klare å oppfylle det. Men da ligger det også i kortene at NRK må få finansiell handlekraft til å være en god, seriøs, reklamefri allmennkringaster. Gi NRK de pengene som skal til, og la oss få NRK som reklamefri sone - i alle kanaler.

Does anybody here remember Artie Eff?

2008-06-04T15:54:52+00:00

That's what you thought you heard, right? Actually, this is not Uncle BSDly's nostalgia for a backstreet hoodlum he might have known way back when. It's Uncle BSDly trying to point out what happened the last time a standard was entrusted to that little Seattle company called Microsoft. R-T-F. The Rich Text format.

So the question is,

Does anybody here remember RTF?

It's been a long, long time, so you probably do not remember. But take my word for it, way back when OS/2 was to be the Next Operating System, the Rich Text Format was generally hailed as a Very Good Thing. It was a document and data format which came with a published specification, and the plan was that this was to be the vendor neutral data exchange format for all applications which would talk RTF compatibly and henceforth data destruction due to inane incompatibilities and fuzzy interpretations would be a thing of the past.

The original RTF 1.0 specification has been preserved at sourceforge as http://latex2rtf.sourceforge.net/RTF-Spec-1.0.txt, and our friends at WikiPedia have a short but nice article at http://en.wikipedia.org/wiki/Rich_Text_Format.

I originally started writing that piece at the end of July 2007, before the ISO voting process over Microsofts "Office Open XML" specification had started. I was working on a book at the time, and never got very far with my planned overview with a very personal slant on that file format. The RTF format was actually useful in its time, and how it is constructed and how it was maintained can show us a lot of useful things. Now that it's clear that Microsoft succeeded in getting ISO approval for its specification, it's time to return to that subject.

What a process it has been. Microsoft has succeeded in buying itself an ISO standard. Piece by piece, in a process that included ballot-stuffing, bribes, and the administrative overruling of the relevant technical committee's decision by a national standards body (right here in Norway), Microsoft bought itself or is very close to getting its wholly-owned ISO standard. Nevermind that there is at least one formal investigation by the EU into the process and that the chairman of one national body's technical committee (once again, in Norway) has lodged a formal protest over procedure with ISO.

Microsoft won, and we will all have to learn to live with the consequences.

One of the very effective tactics was to have Microsoft partners sign up as voting members of national standards bodies, with clear instructions on how to vote. This lead to an influx of new voting members in various parts of the standards organization so large that other standardization efforts where Microsoft has no interest at the moment have reportedly ground to a halt. The reason is that what remains of formal procedure in ISO dictates that if enough members of a national body fail to vote on a proposed standard, the standard is not approved and fails by default. So the first victim of Microsoft's ISO takeover is no new standards. Who would want more ISO standards anyway?

And oh yes, Microsoft's main OOXML propagandist in Norway has offered up this document as proof that OOXML has been implemented and is in fact useable in OpenOffice too. It did not open at all in my OpenOffice 2.3 running on OpenBSD 4.3-current, (see here and here for the two stages of the results), and informed sources tell me that the much-ballyhooed formula is not editable when the document is imported into other applications such as Microsoft's own Office 2003 plus the compatibility pack.

And as if to emphasize the fact that all you can guarantee when you call something "XML" is that the data will start with a < and end with a >, this XML document in fact handles the equation part as an embedded binary object, intimately tied to Microsoft's equation editor. I suppose this means that even at 9,000 pages and counting, the spanking new ISO standard does not cover handling equations in a satisfactory manner. All in all, just how much more weirdness this will lead to is hard to predict.

But I digress. As I said earlier, RTF was thought to be a very good thing. The specification was a lot less ambitious and a lot slimmer than the XML based one, and since RTF was the source format for the Microsoft Windows Help file format, recommended for all apps to run on Windows, there were even usable examples documented in one of the several manuals you would get with the Microsoft programming tools.

As you would expect, word processors and other applications were rewritten to be able RTF. I worked in documentation and localization at the time, and over the years I had a fair amount of exposure to the format and the tools. Basically, any Windows application worth documenting would require an online help system and the source format would be RTF.

Just like an XML file has to start with a < and end with >, RTF files are made up of elements that are delimited by matching { and } curly braces. In principle, you could write valid RTF using any text editor, and the Microsoft documentation would show you how. That fact came in handy a few times when Word managed to mangle some other document with its 'fast save' feature or as punishment for sending the document to be edited at one machine too many during a technical review. The solution to essentially any problem, as long as the .DOC file was possible to open at all, would be to save the document as .RTF, count the number of {s and }s and see if the numbers were equal. If they were not, you would add one of the missing kind at either the top or the bottom, using any straight text editor. The magic would work, or at least put you in a position where you could extract useful data.

Over time you would upgrade to newer tools, and Microsoft's development discipline (amply documentend in the OOXML tomes) would show up at every Word upgrade if you had not been paying attention.

It would go like this: You get the fresh Word version with all the new bells and whistles, and do another revision of the help system for an app. The help compile would break horribly, and after some hair-pulling and tabletop-thumping you would eventually remember that this had in fact happened before.

The definition of RTF had changed.

After a while you would discover that hidden somewhere deep in the new Word's online help or README you would find Microsoft noting that application developers would need to install a newer version of the help compiler to get their RTF to compile. Or to put it slightly differently, the operative definition of what "RTF" is would always be "whatever Word produces when you save as RTF". To their credit, the RTF people at Microsoft would usually publish a new version of the specification some time after a new Word release.

So, we've been there before. "Whatever Microsoft {Word,Excel,PowerPoint} produces" is likely to be the operative definition of what OOXML is, even if the 9,000 pages and counting specification says something subtly different.

With a specification that lets dates be represented in radically different ways depending on context, say if you're saving from a word processor, a spreadsheet or a presentation program, we're in for a lot of entertainment, I'm sure.

The other things I'm sure about are that there will never be an implementation of OOXML as currently written (even if the OpenOffice.org people have made noises that they might try), and that a full implementation of anything vaguely similar will have to come from Microsoft.

Real gluttons for punishment could try the new hobby (or profession, if you can get a sponsor) of tracking the the day to day development in the set of differences between OOXML-as-published and
OOXML-as-implemented.

Stuff I'll be getting back to: OpenBSD 4.3 is about to hit a mirror near you and hopefully your mailbox very soon, and more spam follies.

Itavisen i dårlig lys.

2008-06-02T11:57:52+00:00

For noen år siden kom en uheldig forsker frem til at det ikke finnes kvinnelige hackere. Det har senere blitt motbevist. På så mange måter. Itavisen sine skribenter har ikke fått med seg dette. Hvem er det de ansetter? Tilfeldige intresserte ? Hva med å grave opp en journalist? Uansett er det på tide at Tore Neset får seg noe å annet å gjøre. Han har insistert på å holde på tanken om at ITverden er for gutter i årevis, det setter ITavisen i dårlig lys.

Nye f-spot-frustrasjoner

2008-05-31T21:14:17+00:00

Jeg fant aldri noe bedre enn f-spot til fotohåndtering. Det har forårsaket mye tenners gnissel, men enn så lenge finner jeg ingenting annet som fyller behovene mine, trass i bugs som ville fått meg til å hive enhver annen applikasjon...

Twitter sliter

2008-05-31T02:14:02+00:00

Mikrobloggetjenesten Twitter har blitt offer for sin egen suksess. En enorm pågang og mange nye brukere gjør at tjenesten tidvis er svært ustabil. Nå begynner brukerne å gå lei.

I et innlegg på mashable.com skriver Mark Hopkins:

"As for an actual heavy communications tool for me, I think those days may be behind me as well." Flere andre høytprofilerte bloggere har også klaget over at tjenesten tidvis er helt eller delvis nede, og det er foreslått at Twitter-ledelsen møter sine brukere i et nettmøte på Ustream, slik at de kan forklare seg mer inngående om problemene. Sett fra et PR-synspunkt er kanskje ikke det noen dum idé, så lenge ikke møtet blir dominert av de mest misfornøyde og høylytte brukerne.

Twitters egen statusside gir en god oversikt over problemene. Det er ikke uten ironi at denne tjenesten blir hostet av tumblr, som er Twitters argeste konkurrent på mikrobloggings-området. Går du inn på twitter-sidene på pingdom.com, ser du at total nedetid for hele mai er knapt 21 timer, det gir en oppetid på 97 prosent og er vel ikke så ille.

En av de mest originale forklaringene på Twitter-problemene kommer fra bloggeren Brian Alvey, som mener at nedetiden kan være en del av en potensiell, ny forretningsmodell for Twitter. Når man går inn på twitter.com og ikke får gjort det man skal, kan man henvise brukerne til å klikke på annonser på siden mens man venter. "Any large ad network -- like Overture, Federated Media or AOL -- would jump at the chance to get their pool of advertisers in front of this eternally patient, gullible audience", skriver Alvey.

I mellomtiden kan du jo opprette en brukerkonto på twitter og se hva det går i. Dagbladets Jan Omdahl har skrevet en ganske innsiktsfull artikkel der han spør om Twitter er det nye Facebook. Foreløpig er det bare i underkant av to millioner twitters, i forhold til 70 millioner Facebook-brukere, men det er faktisk ganske artig med mikroblogging.

Når det virker.

Publisert i IT-avisen lørdag 31. mai

Facebook-fest tok av

2008-05-31T00:45:36+00:00

Dagbladet skriver om en stille og rolig ungdomsfest som ble annonsert på Facebook. Da 400 deltakere til slutt raste rundt i huset, var det ikke så stille og rolig lenger. Skadene på huset kommer visstnok opp i 45 millioner kroner, i følge avisen, som siterer Daily Mail.

Slik kan det gå når ungdommer ikke tenker seg om. Gatecrashing var noe vi hørte om allerede i gamle dager, Da Jeg Var Ung (tm). Men sosiale nettverk kan åpenbart også brukes til sosialt hærverk.

«Hjem igjen reiser du alene»

2008-05-29T00:05:50+00:00

BTs artikler om de norske Unikom-soldatene har vært sterk lesing. Flere av dem som står frem i reportasjene kjenner jeg fra egne opphold i FN- og Nato-tjeneste. Det er bare å konstatere at Forsvaret har sviktet sine syke veteraner på det groveste, nettopp da de trengte hjelpen mest: På den vanskelige veien hjem fra tøffe oppdrag i utlandet.

Trykket som kronikk i Bergens Tidende (papiravisen) mars 2008

«Det er aldri vanskelig å reise ut. Det er hjemreisen som er verst. For hjem igjen reiser du alene», skrev en leser på bt.no denne uken. I løpet av 50 år har mer enn 65.000 norske kvinner og menn reist hjem fra militære operasjoner i utlandet. Først nå begynner Forsvaret å ta veteranene på alvor.

Våren 1992 dro jeg selv i FN-tjeneste i en annen «glemt» misjon: Norambunit, et sykebilkompani som var en del av første kontingent i Unprofor, FN-styrken som skulle overvåke våpenhvilen mellom Serbia og Kroatia. Flere av dem som reiste ned i denne styrken, hadde vært i Normedunit i Unikom - OG i det norske feltsykehuset i Saudi-Arabia under Gulf-krigen vinteren 1991. De var altså ute på sitt tredje utenlandsoppdrag i løpet av et drøyt år. Flere av dem ga uttrykk for at de så på periodene i Norge som et «nødvendig onde» mellom reisene.

Det slo meg allerede den gang at Forsvaret burde ha satt mye strengere grenser for hvor ofte man fikk lov til å reise ut, særlig når misjonene hadde vært tøffe. I stedet virket det som om Forsvaret, i alle fall på denne tiden, ukritisk sendte ut soldater på stadig nye oppdrag, uten å gjøre noen vurdering av om personen faktisk hadde godt av gjentatte reiser til konfliktområder. Dette så jeg også i Libanon, der mange fikk innvilget «rekap» gang på gang. Personer med fem-seks kontingenter bak seg var ikke uvanlig.

Jeg var selv i Libanon i 1985, og på den tiden var tilbudet om hjelp etter dimisjon så godt som ikke-eksisterende. Samtalene med medisinsk personell var overflatiske, fokus var såvidt jeg husker å avdekke om «personellet» hadde fått fysiske skader som på et senere tidspunkt kunne sette Forsvaret i noe erstatningsansvar. At veteraner kunne slite med posttraumatiske stresslidelser var velkjent allerede da (amerikanerne hadde et solid erfaringsgrunnlag fra Vietnamkrigen som tok slutt ti år før), men uten at Forsvaret tilsynelatende lot seg affisere av det.

Det kan selvsagt innvendes at et FN-oppdrag mellom to parter som i utgangspunktet ønsker fred, er annerledes enn en regulær krig. Men Israel har invadert Libanon tre ganger (1978, 1982 og 2006) i tillegg til utallige aksjoner i FN-området i Sør-Libanon, og norske Unifil-soldater har opplevd nok krig i området til at Forsvaret burde skjønt at det trengtes oppfølging.

I 1999 dro jeg til Kosovo, denne gang som offiser og pressetalsmann for den Nato-ledete Kfor-styrken som rykket inn i den serbiske provinsen sommeren 1999. I løpet av høsten kom det spørsmål til pressesenteret i Pristina fra den velrenommerte krigsreporteren Robert Fisk om bruk av ammunisjon med utarmet uran (UA). Bakgrunnen var at et stigende antall veteraner fra Golfkrigen hadde blitt rammet av sykdom, og UA ble mistenkt for å være en av faktorene. Spørsmålet ble sendt videre til Nato-hovedkvarteret, som nektet å uttale seg. Vi henvendte oss også til den norske forsvarsledelsen, men heller ikke de tok noe initiativ for å få tallene på bordet.

Først året etter måtte Nato innrømme at hele 31.000 granater med utarmet uran hadde blitt brukt under krigshandlingene som gikk forut for Kfors innmarsj i området. Og først da, etter massivt press, gikk Forsvaret med på å helseundersøke soldater som hadde tjenestegjort på Balkan. Robert Mood, som nå er generalinspektør for Hæren, påstod den gang at alle som reiste til området hadde fått informasjon om helsefarene ved UA på slagmarken. Jeg og mine offiserskolleger som reiste samtidig med meg, fikk det i alle fall ikke. Andre som reiste til Balkan på denne tiden kan heller ikke huske at slik informasjon ble gitt.

Forsvarets egen Unifil-undersøkelse har vist at omlag 5 % av Libanon-veteranene sliter med senskader, det vil si mer enn 1.700 personer som trenger hjelp og oppfølging - bare fra denne styrken. Hvor mange av dem som har tjenestegjort på Balkan og i Afghanistan som får problemer i ettertid, kan vi foreløpig bare gjette. Men en undersøkelse som ble foretatt i 2006 av dr psychol. Siv Thoresen ved Universitetet i Oslo, viste at FN/Nato-veteraner har 40 % høyere risiko for selvmord sammenlignet med andre norske menn av samme alder i samme tidsperiode. Soldater som repatrieres, altså sendes hjem før tjenestetiden er ute av ulike grunner, er ekstra utsatt. Behovet for oppfølging er med andre ord stort. (Den store helseundersøkelsen av Balkan-veteranene har forøvrig Forsvaret ennå ikke fulgt opp, uten at det bør overraske noen.)

Forsvaret har sviktet sine veteraner, og det har sviktet dem grovt. Selv har jeg kommet fra tjenesten uten varige skader (så vidt jeg vet), men andre har ikke vært så heldige. Og til tross for at erfaringene fra andre land tilsier at personer som har hatt traumatiske opplevelser i militærtjeneste i skarpe oppdrag må følges opp, særlig når personene dimitteres direkte tilbake til et sivilt liv, er det først de aller siste årene at Forsvaret har tatt noe som likner på et grep rundt dette.

Forsvarets Veteranadministrasjon ble opprettet først i 2006. Da var det 50 (!) år siden Norge sendte de første soldatene i FN-tjeneste til Unef i Egypt. Det sier litt om Forsvarets vilje til å ta vare på dem som forsvarsminister Anne-Grethe Strøm Erichsen kaller for Norges helter. Og det er helt riktig: Det er sliterne som BT har skrevet om de siste ukene, som faktisk er Norges helter. Det er de som har vært der ute, i blodet og skitten og forurensingen, under horrible forhold og ofte med fare for eget liv, som har gjort fredsarbeidet for Norge, og som har gitt norske internasjonale styrker et renomme i verdensklasse. Derfor er det dobbelt ironisk at disse heltene først nå, etter mange års rop om hjelp, skal bli tatt på alvor og få den hjelpen de trenger til å rehabilitere seg tilbake til et normalt liv. For mange av dem er det imidlertid, som BTs reportasjer viser, dessverre for seint: De vil aldri komme helt hjem igjen.

Bilbyen Bergen (1997)

2008-05-29T00:02:43+00:00

Tre tunnelanlegg og flere tusen nye parkeringsplasser i Bergen sentrum. Det er hovedpunktene i Strategisk sentrumsplan, som like gjerne kunne hett Handlingsplan for videreutvikling av bilbyen Bergen. Planen er fortidens tankegods brukt på morgendagens utfordringer, en ubrukelig suppe av en argumentasjonsliste for byutvikling på privatbilens premisser.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 28 november 1997

Sentrumskameratene løsning for å «styrke sentrum som felles sosialt og kulturelt møtested og marked», som det så vakkert heter i planen, er å legge til rette for økt bilbruk, nye parkeringsanlegg og nye veiprosjekt i multimillionklassen. Men argumentene for hvorfor dette er nødvendig, er oppsiktsvekkende dårlige.

Ta for eksempel det helt grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi egentlig i sentrum å gjøre, alle sammen? Hvilke uoppfylte behov er det vi har som bare kan løses innenfor siktvidde av Torgallmenningen og Lille Lungegårdsvannet? Det har kanskje ikke gått opp for sentrumskameratene, men Bergen sentrum er ikke lenger navlen som alle i regionen kaster sine underdanige blikk mot. I dag er både arbeidsplasser, butikker, offentlige kontorer og servicetilbud flyttet ut av sentrum og dit de hører hjemme – i bydelene. Behovet for å «dra til by'n» er mye mindre i dag enn tidligere – og takk for det.

Men ikke engang dette klarer sentrumskameratene å argumentere overbevisende mot. «Svekkelsen av næringsaktivitetene i sentrumsområdet svekker Bergens konkurransedyktighet,» heter det i planen. Hvorfor det? Finnes det ett eneste argument for at en bedrift i Åsane eller i Arna skulle svekke konkurransedyktigheten – fordi virksomheten ikke ligger med adresse i Strandgaten? Svekker det Bergens konkurransedyktighet at Hansa flytter fra Kalfaret til Kokstad? Er ikke Bergens posisjon som ledende næringslivsby på Vestlandet en funksjon av den samlete virksomhet innenfor bygrensene, og ikke av hva som finnes av kontorer rundt Torgallmenningen? Eller burde kanskje Statoil og Hydro ha bygget hovedkvarterene sine på Nordnes i stedet for på Sandsli, for å beholde sentrums posisjon som kommersielt kraftsenter?

Og se nå hvordan sentrumskameratene ikke bare skal redde bykjernen, men også miljøet: «I tillegg er det bare gjennom et levende og aktivt sentrum at sentrale miljømål, spesielt innen transportsektoren, kan oppnås.» Dette heter det i innledningen til en plan som vil ha en eneste konsekvens, om den skulle bli gjennomført: økt biltrafikk. Det kan hende dette er et «sentralt miljømål» i enkelte, snevre grupper innenfor det bergenske establishment, men en del av oss vil betakke oss både vel og lenge for å bli assosiert med slike målsettinger for våre felles omgivelser.
Skal Bergen bli et «sosialt og kulturelt møtested og marked», skapes ikke dette av personer som kverner rundt i sine biler i og rundt bykjernen på jakt etter en parkeringsplass. En levende bykjerne skapes av mennesker som kan handle, møtes og trives sammen i hyggelige omgivelser. Et slikt miljø skapes ikke av biler, men av mangel på dem. Likevel bygger sentrumsplanen på gammelt tankegods om at bergenseren må få kjøre sin bil, helst helt inn i forretningen, for ellers kan man bare glemme å drive butikk i bykjernen. «Uten bilen dør sentrum» – dette er planens grunntanke, og den har sentrumsforeninger, næringsråd, politikere og andre gnålt så lenge på at vi snart tror det er sant.

Tilgjengelighet er blitt synonymt med friest mulig bruk av bil, noe som også gjenspeiles av tiltakene som er foreslått i planen. Mens tiltakene for å bedre privatbilismens kår i sentrum er pinlig nøyaktig beskrevet, er tiltak som berører kollektivtrafikk og myke trafikanter tatt med nærmest som politisk korrekt garnityr. Runde formuleringer som «holdningskampanjer» og «tiltak for å bedre kollektivtrafikkens attraktivitet» er typiske.

Til slutt i sentrumsplanen kommer grepet som skal forsvare bygging av flere tusen nye parkeringsplasser i bykjernen: Satsingen på «et levende bysentrum med mangfold og kvalitet». Dette skal løses gjennom markedsføringsselskapet Bergen Sentrum AS, som skal være eid av kommunen og private interessenter, og som skal lokke fyllingsdøler, fanabuer og arnastriler til å sette seg i sine biler og kjøre til sentrum og fylle de 2000 plassene i de planlagte parkeringshusene. Hva som skal gjøres og hvordan, er imidlertid uklart. Sentrumskameratene prøver seg på en idédugnad i planen, men resultatet blir hjelpeløse floskler som «Det forventes et vidt aktivitetsspekter» og «koordinere tiltak som øker sentrums attraktivitet». Tiltakene som er foreslått spenner fra de mest banale, som «konkurranser om beste utstillingsvindu» til geniale nyvinninger som å «skape flere aktiviteter på Bryggen» og håpløse formuleringer som «generell revitalisering av sentrum med optimal spredning av aktivitetene». Det er i det hele tatt så lite tankearbeid og så dårlig språk i denne delen av dokumentet at det virker som om det ble klattet ned siste kvelden før offentliggjøring – som et hektisk forsøk på å late som om planen handler om litt mer enn bare parkeringsplasser.

Strategisk sentrumsplan for Bergen seiler under falskt flagg. Som strategi er den meningsløs, fordi analysedelen og virkelighetsbeskrivelsen som tiltakene bygger på er mangelfull og foreldet. Det er trist, fordi Bergens unike sentrum sannelig fortjener en strategisk plan. Men skal bykjernen ha noen som helst slags sjanse til å bli den «markedsplass og møtested» det snakkes så varmt om i planen, kreves det at blikket løftes ut over Ole Bulls plass og Vågsbunnen. Det krever nytenkning rundt sentrums rolle i storbykommunen, med helt andre perspektiver og helt andre tiltak enn banaliteter som butikkvinduskonkurranser og «optimal spredning av aktivitetene». Og ikke minst krever det at det er andre enn privatbilgenerasjonens godt forsynte femtiåringer som får sette premissene for den videre utviklingen.

Xubuntu på Asus Eee

2008-05-28T23:42:54+00:00

Selv om jeg har vært litt hard mot Asus Eeen min i et annet blogginnlegg, så er det jo en søt liten tass som fortjener litt omsorg og stell, og ikke minst en bedre distro enn Xandros som følger med. Så dagens prosjekt er Xubuntu på tassaladden.

Det viser seg at det er utviklet en egen Xubuntu for Asusen. eeeXubuntu er navnet, og du finner masse info om denne distribusjonen her. Siden eee'en ikke har CD-rom og slikt, må den bootes fra en USB-stick. Prosessen er litt plundrete, men er i korte trekk slik:

Last ned ISO-imaget og brenn det på en CD. Denne CDen bruker du til å boote en annen maskin. Logg deg på, sett USB-sticken inn i maskinen du nå har bootet fra CDen, åpne et terminalvindu og skriv:

sudo /cdrom/mkusbinstall.sh --autodetect

Nå kan du bruke sticken til å boote Asusen: Plugg den inn i en ledig port, hold escape-tasten nede mens du slår på maskinen, og du får opp en bootmeny der du kan velge sticken.

Dersom du har den aller enkleste modellen av Eee, med bare 2 gb disk, må du sette opp SD-kortet i maskinen slik at deler av filsystemet legges der. Jeg la root og swap på disken, og /usr på SD-kortet, og det funker som en drøm.

Igjen, for oss som bare har 2 gb disk: ikke velg noen localization under installeringen, sett heller opp maskinen med norsk etterpå. Da sparer du dyrebar plass. Update: Du kan velge norsk, det funker fint og sparer deg for plundring etterpå.

Sett opp en virksom trådløs nettverksforbindelse før du installerer operativsystemet, ellers kan det være trøblete å sette det opp etterpå.

Så er det bare å vente de minuttene det tar å installere. Deretter: Reboot (ta ut USB-sticken når du får beskjed) og du er oppe og kjøre.

Xubuntu bruker Xfce som grafisk shell, det er lett å drive og ser ganske stilig ut, rent og pent som det er.

Etter at jeg var ferdig, fikk jeg tilbud av update manageren om å oppgradere til neste generasjon Ubuntu, 8.04 Hardy Heron. (eeeXubuntu er basert på 7.10 Gutsy Gibbon). Ikke noe sjakktrekk, selv om alt installerte seg vel og bra, var det ikke mulig å få trådløskortet opp og kjøre. Så det ble en reinstallering for min del, og deretter var det 127 pakker som skulle oppgraderes. Det holder tassen på med i skrivende stund; skal komme tilbake med rapport når den har gjort seg ferdig.

Update; Alt virker strålende, og jeg er svært fornøyd. Det viser seg også at det finnes en egen side for å få Ubuntu Hardy Heron til å virke. Det burde jeg nok ha sjekket, men her er den i alle fall.

NATOS utarmede informasjon (2001)

2008-05-28T21:26:27+00:00

NATO har hatt mange muligheter til å være offensive og åpne rundt problemer knyttet til ammunisjon med utarmet uran, men har valgt å holde tett så lenge som mulig. Et selvopplevd eksempel belyser dette:

Kronikk, Bergens Tidende, 13 januar 2001

Jeg tjenestegjorde som presseoffiser og talsmann for KFOR, ved styrkens hovedkvarter i Pristina (bildet til høyre), fra august til desember 1999, like etter KFORs innmarsj i Kosovo 12. juni samme år. Tidlig på høsten fikk vi spørsmål fra internasjonal presse om bruk av uran-ammunisjon i provinsen. Spørsmålet ble videresendt til SHAPE, NATOs hovedkvarter i Europa, som svarte at dette ville man ikke si noe om. Det ble bekreftet at slik ammunisjon ble brukt, men det ble ikke sagt noe om omfang eller på hvilke steder. Dermed var man like langt, og saken døde hen, i hvert fall midlertidig.

Økende internasjonalt press, blant annet fra FN og ulike hjelpeorganisasjoner, førte til at NATO-ledelsen etter hvert måtte krype ti l korset, og i mars i fjor ble omfanget av bruken av uran-ammunisjon for første gang bekreftet: 31.000 runder med slik ammunisjon, inneholdende over ni tonn med uran, var brukt under luftkrigen mot serberne to år tidligere. UNEP, FNs miljøprogram, sendte et undersøkelsesteam til Kosovo i november i fjor, og det er etter at de foreløpige resultatene fra dette teamet ble kjent at oppmerksomheten rundt dette blusset opp igjen. Interesserte kan finne pressemeldinger og informasjon på UNEPs web-sider, http://web.archive.org/web/20030215190024/http://www.unep.org/.

Både NATO og det norske forsvaret har gjort seg skyldig i ekstremt dårlig informasjonshåndtering i denne saken. NATO og generalene i SHAPE har hatt mange muligheter til å være gjøre det bedre. Da KFOR gikk inn i Kosovo burd e alle områder der utarmet uran-ammunisjon ble brukt, ha blitt skikkelig merket og avsperret, på samme måte som man gjorde det med ueksploderte klasebomber. NATO burde også ha tatt initiativ til å få undersøkt disse områdene, og å få utredet den mulige helserisikoen, gjerne i samarbeid med FN. Det hadde gitt NATO troverdighet og vist en evne og vilje til å ta opp en ubehagelig problemstilling. I stedet valgte man den tilsynelatende lette utveien: Å tie stille så lenge man kunne. Som oftest vil en slik strategi være behagelig på kort sikt, men ekstremt ukomfortabel etter hvert. Den velkjente metaforen om å pisse i buksene for å holde seg varm passer ganske bra her.

Det norske forsvaret går heller ikke fri for ansvar. Vi har sendt norske soldater til Balkan siden begynnelsen av nittitallet uten at bruk av uran-ammunisjon har vært nevnt med et ord, selv om dette selvsagt har vært kjent innad i NATO og dermed også burde være kjent for forsvarsledelsen i NATO-landet Norge. (Uran-ammunisjon ble også brukt i et fåtall allierte bombetokter over Bosnia, men i mer begrenset omfang.)

Jeg fikk personlig ingen slik informasjon før jeg dro til Kosovo sommeren 1999, og ut fra det som har vært skrevet og sagt i mediene, ser det heller ikke ut til at Telemark Bataljon, som kom til Kosovo i oktober samme år, fikk annet enn generelle advarsler om å holde seg 50 meter unna vrakgods på slagmarken.

Spørsmålet om eventuell bruk av uran-ammunisjon ble sågar tatt opp med representanter fra Forsvarets overkommando da de sendte en tallrik delegasjon til Kosovo for å besøke oss norske stabsoffiserer tidlig på høsten, men uten at vi fikk noe annet svar enn at dette var en "ikke-eksisterende problemstilling", at det ikke var noen fare og at vi ikke skulle bry oss med det.

Så kan man spørre seg: Hvorfor var NATO så tilbakeholdne med å gi ut informasjon som de måtte ha visst at de etter hvert ville ble presset til å offentliggjøre? Ett svar er den militære holdningen til informasjon. Man gir ikke ut informasjon med mindre det er absolutt nødvendig, og selv da holder man informasjonen til et minimum. Dette er nærmest en ryggmargsrefleks: Militære systemer er ekstremt autoritære og hierarkiske, og sjansen for å gjøre en karriereødeleggende tabbe er selvsagt mye større dersom man er rundhåndet med informasjon til allmennheten.

Dette er likevel bare deler av sannheten. Min teori er at dette var en politisk avgjørelse, og at det bevisst ble lagt et lokk på saken for ikke å skremme bort deltakende land fra KFOR-styrken. Fra innmarsjen i Kosovo i juni og flere måneder etterpå var KFOR under ster k oppbygging. Stadig flere land meldte seg på, både fra NATO og de såkalte PfP (Partnership for Peace)-landene. Dette er land som sannsynligvis ville ha vært mer tilbakeholdne med å sende styrker til Kosovo dersom de visste at troppene skulle inn i et land der det var dumpet over ni tonn giftig og til dels radioaktivt stoff bare noen måneder tidligere. Forståelig nok, siden ingen ønsker en gjentakelse av det såkalte "Golf-syndromet", der tusenvis av veteraner sliter med til dels store helseproblemer etter å ha vært med i krigen mot Irak. Dette er problemer som mange tror skyldes de enorme mengdene med uran-ammunisjon som ble brukt under krigen.

For ethvert menneske med bare en minimal innsikt i informasjonsarbeid er det klart at en slik strategi ville være dømt til å bli mislykket. Det ble den da også, og siden har NATOS opptreden i denne saken vært å rygge fra skanse til skanse etter hvert som det internasjonale presset har økt; en lite ærerik posisjon for en av verdens mektigste militærallianser.

NATOS generalsekretær George Robertson har nå lovet å "åpne alle arkivskuffer" og at "dagens og fremtidig kunnskap om enhver helserisiko knyttet til bruken av DU-ammunisjon skal gjøres tilgjengelig for alle". (Aftenposten, 11. januar 2001). Men da henvendelsen kom fra KFORs pressesenter i Pristina høsten 1999, på vegne av en stadig mer kritisk internasjonal presse, var de samme skuffene lukket og låst.

Problemstillingen kan også ses fra en annen kant. Selv om det er mange indikasjoner på en sammenheng mellom eksponering for utarmet uran og helseproblemer, mangler det ennå konkrete bevis. Blant annet har det anerkjente amerikanske RAND-instituttet samlet tilgjengelig materiale om emnet, og også sett på undersøkelser gjort på personer som har arbeidet med "ekte" uran. For eksempel er 19.000 mennesker som arbeidet med det amerikanske atomvåpenprosjektet fra 1943 til 1947 fulgt opp i en trettiårsperiode, og det er ikke observert økt antall kreftforekomster i denne gruppen. Det er også verdt å merke seg at utarmet uran ikke er særlig radioaktivt. Det er bare målt svakt forhøyede stråleverdier på de stedene i Kosovo som e r undersøkt av UNEP, og da har man målt inne i de hullene som ble avsatt av ammunisjonen. Og selv om mange Gulf-veteraner sliter med plager og sykdommer etter sin innsats i krigen mot Irak, er det ikke påvist at utarmet uran er syndebukken.

Slik sett kan man jo hevde at NATO handlet i god tro, og at man ikke anså informasjon eller tiltak i forbindelse med utarmet uran som nødvendig. Motargumentet er selvsagt; Dersom utarmet uran virkelig er så ufarlig som man hevder, var det jo enda færre grunner til å drive hemmelighetskremmeri! NATO har altså nå valgt å legge alle opplysninger om uran-ammunisjon på bordet. Men dette har skjedd først etter massivt internasjonalt press, og for alliansen og generalene i SHAPE har prosessen ført til stygge riper i lakken. Det er rett og slett blitt vanskelig å stole på det som blir sagt fra den militære ledelsen. Og er vi sikre på at all kunnskap virkelig komme r for en dag? For dersom det ikke er utarmet uran som forårsaker skader på NATO-soldater som har vært med i Golfen og på Balkan, hva kan da årsaken være? Finnes det kanskje andre årsaker til disse skadene, og ligger nøkkelen til dette i skuffer hos NATO som ennå ikke er åpnet?

Hva skjer med UCK? (1999)

2008-05-28T15:32:14+00:00

De tidligere geriljastyrkene i Kosovo, UCK, vil sannsynligvis bli omformet til et sivilt utryknings- og hjelpekorps etter at tidsfristen for demilitarisering av UCK går ut 19. september. Det skriver major Ole Irgens, som er pressetalsmann for den NATO-ledete KFOR-styrken i Kosovo.

Kronikk, Bergens Tidende, 16 september 1999

Etter hvert som tidsfristen for demilitarisering og avvæpning av Kosovos frigjøringshær, UCK, nærmer seg, blir det flere og flere spekulasjoner om hvilken rolle denne organisasjonen skal spille i tiden fremover. Den 19. september går fristen for avvæpning av UCK ut, men allerede nå er det klart at den tidligere geriljabevegelsen vil spille en sentral rolle i gjenoppbyggingen av den krigsherjete provinsen.

To dokumenter danner hovedgrunnlaget for omformingen av UCK. Paragraf 15 i resolusjon 1244 fra FNs sikkerhetsråd slår fast at både UCK og andre bevæpnete kosovoalbanske grupper skal rette seg etter kravene for demilitarisering som KFOR har satt ned. Videre har UCK ensidig avgitt en villighetserklæring der organisasjonen forplikter seg til å levere inn sine våpen, i depoter som er bevoktet av KFOR, i henhold til en gitt tidsplan. Villighetserklæringen eksisterer som et skriftlig dokument, undertegnet av COMKFOR, general Mike Jackson, og UCKs leder Hashim Thaci.

Det er den siste fristen i denne tidsplanen som nå er i ferd med å bli nådd; 19. september skal UCK ha levert inn alle sine våpen til KFORs depot, og organisasjonen vil dermed opphøre å eksistere som en militær bevegelse. Hva vil så skje med UCK og de tidligere geriljasoldatene etter at våpnene er levert inn?

KFOR og UNMIK, FNs sivile overgangsregjering i Kosovo, er nå i ferd med å utforme et forslag til en sivil styrke, bemannet både av tidligere UCK-medlemmer (men også inntil 10 prosent serbere og andre etniske grupperinger) som kan være med på gjenoppbygging av Kosovo. Den nye organisasjonen vil være uniformert, men ikke militær. Den vil bidra med hjelpeoppgaver til det sivile samfunnet, men ikke delta i noen form for politiarbeid, etterretning eller noen andre oppgaver som involverer håndheving av lov og orden. Navnet på styrken er ikke fastsatt, men la oss for enkelhets skyld kalle den for Kosovo Corps.

Oppgaver som Kosovo Corps kan befatte seg med vil blant annet være:

Katastrofeberedskap, i tilfelle store branner, industriulykker og forurensningshendelser
Lete- og redningsoperasjoner
Gi humanitær hjelp til isolerte områder
Bistå med minerydding
Bidra til å gjenoppbygge ødelagt infrastruktur

Kosovo Corps vil bestå av 3000 aktive medlemmer og inntil 2000 reserver. Alle som vil kan søke, og vil bli vurdert på individuell basis. Veteraner fra krigen i Kosovo vil få ekstrapoeng ved opptak. Alt personell vil få den samme basistreningen, men aktive medlemmer av styrken vil få grundig trening i de spesifikke oppgaver som skal løses. Styrken vil bli underlagt UNMIKs overgangsregjering inntil det er etablert ordinære, sivile myndigheter i området.

Den siste tiden har det vært flere utspill fra UCK og lederne Hashim Thaci og Agim Ceku, der det kan reises tvil om UCKs vilje til å la seg demilitarisere. En gjenganger har vært at "demilitarisering" ikke er det samme som avvæpning. Men i villighetserklæringen fra UCK er det eksplisitt beskrevet at alle våpen skal leveres inn, og at det fra 19. september heller ikke skal være tillatt å bære UCK-uniform eller merker. Fra KFOR og FNs side er det derfor ikke noen tvil om at demilitarisering også medfører full avvæpning, og KFOR er beredt til å ta de nødvendige skritt dersom ikke UCK overholder sine forpliktelser. Nå skal det imidlertid sies at UCK har holdt alle selvpålagte tidsfrister så langt, og KFOR har ingen grunn til å tro at denne siste fristen vil bli overholdt.

Nå vil heller ikke det nye Kosovo Corps bli fullstendig våpenløst. Organisasjonen vil få ansvaret for vakthold rundt egne installasjoner, og lederne vil få adgang til å ha væpnete livvakter. Men antall væpnete medlemmer vil ikke kunne overstige 200, og KFOR vil påse at våpen som brukes er passende til formålet. Kosovo Corps vil stå under operasjonell ledelse av KFOR, mens UNMIK, som den sivile myndigheten i Kosovo, vil ha det overordnete ansvaret for håndtering av krise- og katastrofesituasjoner.

Hva med UCK-medlemmer som ikke ønsker å delta i Kosovo Corps? Det er viktig å understreke at denne sivile styrken bare vil være ett av alternativene for de tidligere geriljasoldatene. Det internasjonale samfunnet har utviklet et omfattende tilbakeføringsplan for UCK-medlemmer som vil tilbake til det sivile liv. For eksempel er det 300 universitetsstipend tilgjengelige for dem som ønsker å fortsette en utdannelse som er blitt avbrutt av krigen. Det er også nær 200 ledige jobber for personell som vil arbeide i de internasjonale mineryddingsorganisasjonene. Det blir også satt opp egne fond og støtteordninger for dem som vil starte egen virksomhet, særlig innen landbrukssektoren. Videre er det anledning til å slutte seg til brann- og ambulansetjenesten. Mange tidligere UCK-medlemmer har allerede blitt tatt opp som aspiranter i den nye Kosovo Police Service, som begynte treningen for kort tid siden.

Selv om KFOR og UNMIK nå i fellesskap har lagt frem et rammeverk for omformingen av UCK til en sivil organisasjon, betyr det ikke at alle problemer er over. Fortsatt skal FN, som øverste sivile myndighet i Kosovo, godkjenne planene. Det samme skal selvsagt UCK. Men både det militære og sivile internasjonale nærværet i Kosovo håper at UCK skal være seg bevisst det ansvaret organisasjonen har for å delta i gjenoppbyggingen og gjenskapningen av et Kosovo som et fritt og demokratisk samfunn, åpent for alle. Deltakelse fra UCK i et Kosovo Corps kan være ett av de viktigste bidragene for å nå dette målet.

Peanøtt? Murstein? Stein?

2008-05-28T12:01:47+00:00

Basert på denne overskriften, hva handler denne saken om?

Blug 29. mai 2008: Gøye ting du kan bruke en telefoniserver til

2008-05-26T13:29:27+00:00

Torsdag 29. mai 2008 kl 19,
Auditorium PI, Autogården (Matematisk institutt),
Johannes Bruns gate 12, Bergen[1],

Gøye ting du kan bruke en telefoniserver til,
Ved Ruben Olsen

Har du noen gang tenkt på at du kan få teknologien til å hjelpe deg
med å stikke av i fra kjedelige fester på en plausibel måte - eller
hva med å sende telefonselgere inn i en automatisert loop som
kaster bort tiden deres uten at de oppdager at de har blitt lurt?
Drømmer du om å bruke mobiltelefonen din til å styre
f.eks. medieavspillere eller låsen til huset ditt? Synes du bruk av
mobiltelefonen er dyrt når du er i utlandet - lag et system som
ringer opp hotellet, presenterer seg og ber resepsjonen om å ring
opp rommet ditt?

Ruben Olsen tar og gir deg en liten praktisk innføring disse og
andre gøye ting du kan bruke Asterisk til.

View Larger Map

Da legger vi som tidligere opp til at den formelle, disiplinerte
faglige delen av møtet vil være fullført ca kl 21.00, med overgang til
mer uformelle aktiviteter og langsom forflytting til egnet
serveringssted (Henrik) for fagøl og annet sosialt.

MERK: Inngangsdøren til Autogården låses kl 19. Vi prøver å holde
et øye med døren en liten stund etter det, men kan ikke love at du
oppnår kontakt og slipper inn hvis du kommer mye senere.

BLUG

Understanding CSS positioning

2008-05-26T07:29:34+00:00

I just discovered this fine article series on CSS positioning via del.icio.us. It should be a good read for everyone interested in the subject, from total CSS newbies to people that has a great understanding of CSS already.

Part 1 - Covers “display” and “position”
Part 2 - Covers more “display”, “overflow” and “float/clear”
Part 3 - some CSS3 stuff…

I challenge your response, backscatterer

2008-05-25T21:22:42+00:00

A few weeks before I left Datadok, some real user accounts there, including mine, were joejobbed. That is, somebody, somewhere started sending spam with the From: or return address set to a real, live mail account in one of our domains. There were several incidents, the backscatter output of one of the more recent ones is preserved here.

Of course there were a handful of the "please prove to me that you are a human" messages from challenge-response systems too, but more about that later.

I normally keep the composed, sceptical attitude you will have come to expect from system administrators, but at fairly random intervals I turn into a regular Goody Two-Shoes. So faced with a collection of bounces for messages I certainly did not send, I decided to take some time to contact the people responsible for the machines that sent the spam. Owners of spam sending machines (as distinct from their Pwners) generally are not aware what the machines are doing, and at times I turn into that soft-hearted guy who just wants to help.

As you will see from the collection, not all bounces contain enough of the original message to track down where the spam was actually sent from. Then there were others where it was possible to dechipher where the message came from, and I made a canned message and sent it off to whatever addresses seemed likely from the whois output.

You should not be surprised to hear that quite a handful of those produced regular bounces (yes, postmaster@ and several other RFC2142 mandated mailboxes are non-existent at several sites), but what struck me was that of those that did not bounce there were several that instead produced "Hi, I'm the challenge/response robot at site.nx, please follow my instructions to prove you are human" responses.

Seriously, folks, does anybody in this day and age actually believe that these systems work? It's possible that challenge-response adherents' claims that their system stops all incoming spam are true, but seen from the outside, the only guaranteed effect is that your site will produce backscatter, and lots of it. It would perhaps have been interesting to know just how many of the undeliverables I've squirted into my spammer bait list were actually produced by challenge-response systems, but unfortunately, we have no way of knowing.

There are a few other things that challenge-response systems do not protect you against, such as plain old stupidity and malicious clicking by those who receive your challenge-response backscatter. I take the spam bounces in my collection as proof of that.

So challenge-response people, yes, I agree that you had no way of knowing whether Hampe Ivancevic, Hamada Kirkegaard, Caixia Kluge, Bitte Kutschinski, Anant Johaneson, Sumol Przygocki or a few others actually worked for me at the time you sent your challenge. I will however promise those fine people that if they exist, if they have the right qualifications and I am in a position to offer them employment, I will consider their applications in all seriousness.

The rant about certain blacklists and certain unwise ways to use them will have to wait until later. There are other deadlines to keep, the house still needs the odd splash of paint, but I'll catch up with you all later.

Standarder

2008-05-23T22:10:14+00:00

Ikea vil ha et standard bygg i åsane. Byrådet syns det blir for stygt om hele bygget skal være i blikkplater i blått og knall gult. Etter mitt første og forhåpentligvis siste møte med Ryanair sin estetikk er jeg enig[1].

Jeg er en tilhenger av standarder, spesielt i programvareverdenen. Det kan for eksempel forenkle og stabilisere en kommunikasjonssituasjon. Likevel tør jeg påstå at tanken om å standardisere BYGG er en dårlig ide.

Hva med gjøre bygget i seg selv til et ikon som representerer IKEA, fremfor å insistere på at bygget skal være en(da en) flate å male logoen på. The british museum (som jeg nylig hadde anledning til å se raskt på og inni) er ikke bare en hall for å oppbevare historiske gjenstander, The harrods er et kjøpesenter som er like mye en turistattraksjon som det er et kjøpesenter, på grunn av blant annet “the egyptian hall”. Ikea kan gjøre noe mer enn å bare være en koloss med billige designmøbler, de kan bygge et landemerke som det går an å vedkjenne seg.

1: Dette skal jeg berette om i første festlige anledning, det er en opplevelse som må beskrives med heftige gestukuleringer og grimaser.

Billige drittmaskiner ikke bra for Linux

2008-05-23T19:30:23+00:00

IT-avisen bringer nyheten om en billig-laptop med Linux til 1250 kroner. Med 128 mb ram, 400mhz CPU og 7" skjerm vil maskinen i praksis være ubrukelig til det meste. Det er neppe dette som vil bringe Linux heder og ære og plass på desktoppene i de tusen hjem.

Jeg har selv brukt siste skrik i sub-portables i en ukes tid nå: Asus Eee. Du ser bilde av den til høyre sammen med arbeidsmaskinen min, en Dell latitude D420. Eee'en er bedre spekket enn maskinen som IT-avisen omtaler, og har 512 mb minne, 800 mhz cpu og 8" skjerm. Likevel er maskinen på grensen til å være nyttig.

For: Skjermen er for liten; de fleste nettsider og andre applikasjoner er beregnet på en minimumsoppløsning på 1024 pixler bredde. Asusen har 800. Tastaturet er for smått og upresist for en som er vant til å skrive; man trenger ikke en gang ha særlig store fingre for å kjenne ubehaget. Knappen under touchpaden er ubehagelig hard; jeg må ha en ekstern mus for å kunne bruke maskinen. I tillegg er batterilevetiden på 2 timer, det er for lite til å være brukbart.
Maskinen har høy "wow"-faktor, og den er liten og lett å ha med seg. Dersom plass og vekt er et issue, og maskinen bare skal brukes til enkel surfing og litt mail og MSN så ja: Det kan den brukes til. Men for alt arbeid av noe omfang blir det rett og slett for smått.

Både Asus EEE og maskinen som IT-avisen omtaler selges med Linux. Det bekymrer meg litt. Linux er et OS som IMHO går langt utenpå Windows, blant annet i ytelse. Og det er jo derfor lavt spekkete maskiner kjører Linux: Prøv å få en 400 mhz maskin med 128 mb ram til å kjøre Windows, du skal i alle fall ha svært god tid. Men er det dette som skal bli nisjen til Linux i privatmarkedet, som gratis-OS for plastic fantastic leke-laptoper made in China?

Jeg synes det i så fall er leit, fordi Linux nå har blitt et fullblods OS som på mange måter går utenpå Windows. Ubuntu/Kubuntu-prosjektet har mye av æren for det, selv om siste versjon av denne distribusjonen visstnok sliter med en del feil, se for eksempel Matt Cutts' blogginnlegg om Hardy Heron. Linux trives og yter kjempebra på en godt utstyrt maskin, og det er dumt og trist at renomeet til verdens beste OS skal bli ødelagt av Mikke Mus-utstyr som i praksis er ubrukelig til det meste.

Publisert på IT-avisen fredag 22. mai 2008

Fake Address Round Trip Time: 13 days

2008-05-21T21:19:18+00:00

The results are in. Our adversaries really are mindless automata.

Regular readers will have noticed that I've been running a small scale experiment over the last few months, feeding one spammer byproduct back to them via a reasonably accessible web page. The hope was that I would learn a few things about spammer behavior in the process.

After collecting fake addresses in my domains generated elsewhere for a while, I started noticing that a short time after I'd put addresses on the traplist page, they would start appearing as To: addresses on what appeared to be spam message entries in my logs. After a while more, I was certain that the round trip time was down to a few days, but my notes did not include exact dates for when each individual harvested address made it into my spamtrap list. Meaning, of course, I had no way of telling just how fast the process is.

Time to cheat slightly, or, as they say in the trade, perform a controlled experiment. Instead of sticking to the original plan of strictly collecting addresses generated elsewhere and feed them back to the harvesters via the web page, I decided to deviate slightly and plant an address at a specified date, and maybe add another few for data points later. I did the obvious thing and on October 11th, 2007, I slipped put-here-2007-10-11@datadok.no into one of that day's batches of collected addresses.

Needless to say, my attention wandered from the project in the meantime. After all, in October there was still that book to finish, and after the book was done, other developments had my attention or at least drained my energy for quite a while. So it was only last Sunday it struck me that by now I should have at least some data on what actually happened. One other reason it was suddenly quite appropriate to sum up the data was that the datadok.no domain had been turned over to new owners, and it will likely move out of my sphere of responsibility in the near future.

So here's the result, the fake address round trip time:
$ grep put-here-2007-10-11@datadok.no /var/log/spamd Oct 24 03:40:40 skapet spamd[20795]: (BLACK) 60.50.174.129: <pepgyoygq@boisdelan.com> -> <put-here-2007-10-11@datadok.no>
That is, the first time my artificially inserted address was used as a spam target was thirteen days after I put it on the traplist page. Since then, something, somewhere, has tried
$ grep -c put-here-2007-10-11@datadok.no /var/log/spamd 300
to deliver email to our imaginary friend a total of 300 times. Data taken from the spamd in front of that domain's secondary mail exchanger, of course. As always, I would love to hear from you about any related experiences.

In upcoming columns we will see, er, actually I find myself with such a selection of tempting topics to choose from, it is really hard to decide what to cover next. But the next one will appear here shortly.

Comparing disk usage before and after Archlinux upgrade to a fresh install

2008-05-20T16:58:40+00:00

Test scenario

Install Archlinux 2007.08

Install using Archlinux-i686-2007.08-2.core.iso, as default as it could be.
Run ‘pacman -Scc’
Run ‘df -h’ and write down result.
Run ‘pacman -Q | wc -l’ and write down result.

Upgraded to 2008.05.20

(Archlinux uses a rolling release, so this is the latest “release)
Run ‘pacman -Suy’, and follow instructions.
Reboot
Run ‘pacman -Suy’ again
Run ‘pacman -Scc’
Run ‘df -h’ and write down result.
Run ‘pacman -Q | wc -l’ and write down result.

Install Archlinux 2008.05.20

Install using arch-ftp-install-2008.04-rc-i686.iso to start a FTP installation
Run ‘df -h’ and write down result.
Run ‘pacman -Q | wc -l’ and write down result.

Results

Archlinux 2007.08-core
Disk usage: 475,5M
Number of install packages: 93

Archlinux upgraded to 2008.05.20
Disk usage: 549M
Number of install packages: 96

Archlinux 2008.05.20
Disk usage: 549M
Number of install packages: 96

Conclusion

Perfect!

Share on Facebook

Comparing disk usage before and after Fedora upgrade to a fresh install

2008-05-20T16:17:43+00:00

Following up my previous posts, this one is about Fedora.
Fedora 9 came out last week, and it’s time to test.

Test scenario
Install Fedora 8

Install Fedora 8 with Fedora-8-i386-DVD.iso , default installation.
Update system with ‘yum update’
Reboot
Run ‘yum update’ again
Run ‘yum clean all’
Run ‘df -h’ and write down result.
Run ‘rpm -qa | wc -l’ and write down result.

Upgrade to Fedora 9

Reboot, and boot with Fedora-9-i386-DVD.iso, and do a default upgrade to Fedora 9.
Update system with ‘yum update’
Reboot
Run ‘yum update’ again
Run ‘yum clean all’
Run ‘df -h’ and write down result.
Run ‘rpm -qa | wc -l’ and write down result.
Run ‘rpm -qa | grep fc8 > fc8-packages-in-fc9-upgrade’

Install Fedora 9

Install Fedora 9 with Fedora-9-i386-DVD.iso , default installation.
Update system with ‘yum update’
Reboot
Run ‘yum update’ again
Run ‘yum clean all’
Run ‘df -h’ and write down result.
Run ‘rpm -qa | wc -l’ and write down result.
Run ‘rpm -qa | grep fc8 > fc8-packages-in-fc9-fresh-install’

Results

Fedora 8 default install: 3.1G
Number of install rpm’s: 879

Fedora 9 upgraded from Fedora 8: 3.3G
Number of install rpm’s: 951
Number reported during upgrade: 879
fc8 packages:
fedorainfinity-gdm-theme-8.0.1-1.fc8.noarch
system-config-soundcard-2.0.6-11.fc8.noarch
xorg-x11-drv-nsc-2.8.1-4.fc8.i386
ql23xx-firmware-3.03.20-1.fc8.1.noarch
kacst-fonts-1.6.2-2.fc8.noarch
ql2100-firmware-1.19.38-1.fc8.1.noarch
sazanami-fonts-gothic-0.20040629-4.20061016.fc8.noarch
lklug-fonts-0.2.2-5.fc8.noarch
xorg-x11-drv-via-0.2.2-4.fc8.i386
xorg-x11-drv-cyrix-1.1.0-5.fc8.i386
redhat-lsb-3.1-19.fc8.i386
fedorainfinity-screensaver-theme-1.0.0-1.fc8.noarch
python-genshi-0.4.4-2.fc8.noarch
fedora-icon-theme-1.0.0-1.fc8.noarch
paktype-fonts-2.0-2.fc8.noarch
jomolhari-fonts-0.003-4.fc8.noarch
fedora-gnome-theme-8.0.0-1.fc8.noarch
python-setuptools-0.6c7-2.fc8.noarch
xorg-x11-fonts-truetype-7.2-3.fc8.noarch
fedora-screensaver-theme-1.0.0-1.fc8.noarch
gtk-sharp2-2.10.3-3.fc8.i386
ql2200-firmware-2.02.08-1.fc8.1.noarch
ghostscript-fonts-5.50-18.fc8.noarch
ql2400-firmware-4.00.27-1.fc8.1.noarch
cjkunifonts-uming-0.1.20060928-4.fc8.noarch

Fedora 9 default install: 3.1GB
Number of install rpm’s: 930
fc8 packages:
ql2400-firmware-4.00.27-1.fc8.1.noarch
ql2200-firmware-2.02.08-1.fc8.1.noarch
ql2100-firmware-1.19.38-1.fc8.1.noarch
paktype-fonts-2.0-2.fc8.noarch
lklug-fonts-0.2.2-5.fc8.noarch
ql23xx-firmware-3.03.20-1.fc8.1.noarch
kacst-fonts-1.6.2-2.fc8.noarch
abyssinica-fonts-1.0-2.fc8.noarch
ghostscript-fonts-5.50-18.fc8.noarch
python-genshi-0.4.4-2.fc8.noarch
fedora-icon-theme-1.0.0-1.fc8.noarch
fedora-gnome-theme-8.0.0-1.fc8.noarch
redhat-lsb-3.1-19.fc8.i386
jomolhari-fonts-0.003-4.fc8.noarch
python-setuptools-0.6c7-2.fc8.noarch
cjkunifonts-uming-0.1.20060928-4.fc8.noarch
fedora-screensaver-theme-1.0.0-1.fc8.noarch
fedorainfinity-screensaver-theme-1.0.0-1.fc8.noarch

Conclusion

Now this is not that bad, considering that the default install size is almost 1GB bigger than Ubuntu. I still wonder why there is fc8 packages in Fedora 9.
The upgrading procedure took ages! I didn’t note the exact time, but 1.5hour is not far from it.

Share on Facebook

Synlig på Google - for enhver pris?

2008-05-20T02:42:02+00:00

En god plassering på Google kan være vinn eller forsvinn for mange bedrifter. Fremveksten av firma som vil hjelpe nettopp ditt firma med å bli "synlig på Google" har vokst dramatisk de siste årene. Dessverre er det ikke alle som bruker like stuerene metoder.

Det handler om søkemotoroptimalisering, et håpløst langt ord som på engelsk blir forkortet til SEO (Search Engine Optimization), og jeg bruker denne forkortelsen herfra og ut. Noen firma har begynt å bruke betegnelsen Search Engine Compliance, som egentlig er mye bedre: Det handler om å lage et nettsted som er designet slik at det skal være enkelt for søkemotorer, og særlig Google, å finne frem i det.

Ikke hokus-pokus
Selv om SEO-firmaene liker å gi inntrykk av at dette er både vanskelig og tidkrevende, er det ikke mye hokus-pokus som skal til for å søkemotoroptimalisere et nettsted. Ja, dersom webdesigneren din gjør en skikkelig jobb, er sannsynligvis nettstedet ditt langt på vei optimalisert aldeles av seg selv. I sine retningslinjer for webansvarlige anbefaler Google blant annet å lage nettsider med en logisk struktur, beskrivende lenkenavn, gode meta-tags og så videre. Lag et nettsted som er godt for brukeren, og det vil også være godt for Google. Dersom nettstedet i tillegg har velformet HTML-kode, er du godt på vei. (De lærde strides om koden trenger å validere etter en W3C-standard, men det skader jo uansett ikke.) Du finner 11 gode tips om gjør-det-selv SEO her (takk til Roar Eriksen hos Tarantell).

I tillegg tilbyr Google selv et greit og helt gratis verktøy der man kan registrere nettstedet sitt, og legge inn et nettstedskart i xml-format. Bruker man disse verktøyene, tar det faktisk bare dager før nettsider, selv til helt nyregistrerte domener, dukker opp på Google.

Nøkkelord er også viktig: De ordene brukerne der ute søker på, må også finnes på nettstedet ditt, gjerne i sidetitlene (title tags) eller i overskriftene på sidene.

Sist, men ikke minst: Linker. Et nettsted med mange linker _inn_ til seg vil forbedre rankingen på Google dramatisk.

Dårlig design = vanskelig å indeksere
Det finnes mange nettsteder som har et elendig design med en elendig struktur, smekkfullt av javascript og flash og andre kreative teknikker som gjør sidene vanskelige å indeksere for søkemotorene; En beklagelig konsekvens av reklamebyråenes høylytte inntogsmarsj på nettet de siste årene. Mange slike nettsteder kan ha godt av en grundig gjennomgang og opprydning. Kanskje er jobben for stor til å gjøres inhouse, da kan en innleid konsulent være nyttig.

Ingen kan love topprank
Varsellampene bør imidlertid blinke når SEO-firma lover deg at din side skal ranke topp tre på Google for bestemte søkeord i løpet av så og så lang tid. Det løftet kan ingen firma holde, i alle fall ikke uten å bruke metoder som Google slett ikke liker. For: Google er opptatt av at søkene gjennnom sin tjeneste skal ha integritet og kvalitet. Derfor slår også Google knallhardt ned på SEO-firma som jukser for å få sine kunder heist opp på resultatsiden på uetisk vis. Straffen er ofte utestenging fra Google for kortere eller lengre tid.

Slik jukses det
Søkemotorjuks skjer på flere måter. For eksempel ved å opprette sider på kundens nettsted som i praksis er usynlige for brukeren, men som indekseres av Google og er med på å gi bedre rangering. Spesiallagete sider med nøkkelord er en annen måte å jukse på. Siden lenking inn til sider er viktig, er såkalte "link farms" blitt populære: Dette er store kataloger med lenker som utelukkende er konstruert for å skape kunstige lenker inn til sider. Det finnes flere metoder, og Google selv beskriver dem ganske greit på sine egne sider om SEO.Et godt initiativ for å bekjempe useriøse SEO-firma er forøvrig det norske SEO Spam Cops, der du også finner eksempler på juksemakere, hvilke metoder de bruker og hvilken straff de får når de blir avslørt.

Ingen "silver bullet"
Er det synlighets-sjarlataner og juksemakere i SEO-bransjen? Ja, der som i andre bransjer. Og de som prøver å få deg til å tro at de kan fikse deg høyt inn på Google på kort tid, for en pen rund sum og litt kreativ programmering, bør du uansett ikke snakke med. På den annen side: De som forteller deg at det er hardt arbeid over tid som skal til, og at det faktisk er levende mennesker du skal lage nettsted for, og ikke søkemotorene, kan du vurdere om du skal låne øre til. Kanskje vi burde innføre "menneskeoptimalisering" som et nytt begrep?

Opprinnelig publisert på IT-avisen 13. mai 2008

Linus og jeg

2008-05-20T02:41:42+00:00

Jeg har brukt Linux med ujevne mellomrom de siste ti-tolv årene. Men nå er det alvor: På hjemme-lapdog'en er alt som stammer fra Redmond kastet ut, og Suse Linux med KDE desktop installert. Fornøyd? Ja, faktisk.

Mens Windows etterhvert har blitt som en feit femtiåring i en dyr og miljøbelastende Mercedes, har Linux fortsatt litt av ungdommens friske opprør over seg. Jeg skal ikke trette leserne med historien om Linux, bare kort si at dette er ett av verdens største dugnadsprosjekter, og et bevis på at åpne standarder og fritt tilgjengelig kildekode kan gi opphav til produkter som er fullt på høyde med kommersielle alternativ.

For nå bruker jeg ikke lenger Live Messenger, men Kopete. Agent er byttet ut med newsleseren Knode, og Outlook Express, som vel må være ett av de røtneste mailprogrammene noensinne, har fått avløsning av Thunderbird. Og heldigvis: Det store, slappe dyret som heter Internet Explorer finnes ikke under Linux, nå er det Firefox (og av og til Opera) som sørger for "surfingen".

OpenOffice leverer en fullt kompatibel og gratis Office-suite, og skulle du trenge litt enkel (eller avansert) billedbehandling, er Gimp et godt alternativ til Photoshop.

For gamere er ikke Linux like godt nytt. Det finnes noen få native spill for Linux, og noen lar seg kjøre under emulatorer. Det finnes f eks detaljerte instrukser for hvordan man kjører World Of Warcraft under Linux ved hjelp av emulatoren Wine. For dem som _må_ ha mulighet til å kjøre Windows-program, anbefales en Linux-applikasjon som heter VirtualBox, som lar deg installere og kjøre Windows i en "virtuell maskin" i Linux-boksen. Lasse Dahl har skrevet litt om dette i bloggen sin her. Om dette også vil funke for spill vet jeg ikke; gaming har aldri vært min greie.

Ingen roser uten torner: Selvsagt er det ikke alt som er like enkelt under Linux. Særlig installasjon kan by på problemer dersom du har maskinvare som ikke støttes av kjernen. Grafikkort og trådløse nettverkskort er gjengangere. Men dersom din første Linux-maskin er en boks som har et år eller to på baken, vil du sannsynligvis erfare at det meste virker. Og har du problemer. vil det alltid være Linux-venner å finne på nettet som kan hjelpe deg.

Hvordan vil utviklingen for Linux bli videre? Etterhvert som systemet blir enklere å installere og mer sutalaust å bruke, og ettersom applikasjonene som kan erstatte win-programmene blir stadig flere, tror jeg Linux fortsetter sin langsomme, men sikre vekst. At en stor og tung aktør som Novell står bak en av de store distribusjonene, nemlig Suse, hjelper selvsagt også.

Linus Torvalds, mannen som "oppfant" Linux og som i dag godkjenner nye versoner av kjernen før den slippes, sier i et intervju med InformationWeek: "When you buy an OS from Microsoft, not only you can't fix it, but it has had years of being skewed by one single entity's sense of the market. It doesn't matter how competent Microsoft -- or any individual company -- is, it's going to reflect that fact." Kloke ord fra mannen som neppe så for seg hva han satt i gang da han lanserte første versjon av sitt eget OS i 1991.

Innlegget er tidligere publiser i min blogg på IT-avisen.

Paparazzienes medløpere (1997)

2008-05-19T19:49:09+00:00

Etter at Diana og Emad al-Fayed sist helg ble jaget til døde av kjendispressens leiesoldater, har norske media vært påpasselige med å fremholde at "slikt ikke kan skje her" og fremholde det norske pressekorps' godhet og høye moral. Men paparazzi'enes utløpere når allerede langt inn i den etablerte, norske medieverdenen.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 9 mai 1997

Det er ikke lenger enn noen uker siden at Se og Hør brukte flere hundre tusen kroner på å kjøpe "eksklusive" bilder av paret som ble drept sist helg. Og i norsk mediehverdag er det mange som gladelig stiller opp som sladrebladets utsendte paparazzis - så lenge betalingen er god nok. Vi trenger ikke gå lenger enn til journalistenes eget fagblad «Journalisten" for å finne eksempler på det.

I siste nummer brukes hele førstesiden og to av innsidene på å fremføre klagesangen til en fotograf i Østlands-posten, som på beste busk-fotografvis tok bilde av prinsesse Märtha og hennes nye venn - med kongen i bakgrunnen. Fotografen snudde øyeblikkelig på hælen og solgte bildet videre til Se og Hør, men så skjedde altså det forsmedelige at bildet, angivelig på grunn av tekniske misforståelser, havnet i VG også.« - VG stjal mitt unike bilde", sutrer fotografen over hele førstesiden av «Journalisten», og vi får samtidig vite at vedkommende hadde vært i kontakt med VG, som ikke ville by over Se og Hør, og som dermed fikk tilslaget.

Rett skal være rett, denne utgaven av "Journalisten" kom på gaten før hendelsene i Paris, men det er trist og tankevekkende at journalistenes eget fagblad bruker nesten tre helsider på rene kommersielle hensyn rundt et bilde, mens de etiske problemstillingene formelig skriker etter å bli belyst. Det er også interessant å notere seg at journalister i den antatt seriøse delen av dagspressen gladelig opptrer som villige håndtlangere for Se og Hør - en publikasjon som man ellers er rask med å ta avstand fra i politisk korrekte pressedebatter - så lenge betalingen altså er god nok.

Det er også litt leit å se at selv BT er ute på presse-etisk tynn is i omtalen av denne saken. «Det er ingen tvil om at Diana også visste å utnytte mediene til sin fordel når hun hadde behov for det», og «..hun manipulerte mediene stadig mer for å få oppmerksomhet...» skriver BTs journalist Atle M. Skjærstad på kronikkplass dagen etter dødsfallene. Men forsvarer dette paparazzienes opptreden i Paris? Er det slik at kjentfolk som har et bevisst forhold til media, og kanskje til og med bruker pressen for å skape oppmerksomhet rundt enkeltsaker, dermed er tvunget til å leve sine liv på medias premisser? Her gjør faktisk BT seg til talsmann for et syn som ellers jeg trodde bare fantes i kretsen rundt slamsugerne i Se og Hør: Får man være med i bryllupet, er det fritt frem både til skilsmissen og til døden skiller oss av.

Det ropes allerede på lovreguler inger av pressen etter drapene i Paris. Pressens svar er det vanlige: De vil selv bestemme i egne hus. Men så lenge høyverdige, journalistiske idealer ikke er mer bærekraftige enn hensynet til neste dags salgstall, og redigeringen ikke utføres etter andre prinsipper enn å «gi folk det de vil ha», er det opplagt at media trenger husordensregler i form av restriksjoner. I Frankrike er det forbudt å publisere foto uten at den avbildete person uttrykkelig gir sitt samtykke. Ironisk nok skjedde helgens dødsfall nettopp i Frankrike, men dette er av mindre betydning så lenge det finnes andre land - som _.Norge -med mer liberale regler på området.

Kanskje kunne vi her i landet følge etter, og stryke bestemmelsen i Åndsverkloven som sier at et bilde kan publiseres uten den avbildedes samtykke når «avbildningen har aktuell og allmenn interesse» (Lov om opphavsrett til Åndsverk, paragraf 45c, ledd a). Dette vil neppe ramme den avslørende og kritiske virksomhet som pressen vitterlig skal bedrive, men kan forhåpentligvis demme opp for de verste utslagene av meningsløst kjendis-hysteri - og innsnevre paparazzienes marked en liten smule.

Mens vi retter kritikken mot media, er det også lett å glemme at de som sitter i enden av paparazzi-fotografenes lurvete næringskjede er oss selv. Grunnlaget for disse gribbenes levebrød, det økonomiske fundamentet for deres eksistens, er artikler og bilder som vekker dyneløfterne og nøkkelhullskikkerne i oss. Det er vår kollektive trang til å trenge ubedt inn i andre menneskers intime og private sfærer som åpner redaktørers og bladeieres lommebøker, og som gjør det mulig for fotografene å selge sine produkter for millionbeløp. Eller som en av de mange sørgende i London uttrykte det overfor Aftenposten, dagen etter dødsulykken: «Jeg tror vi alle har dødd litt i dag, på grunn av vår grådighet og nysgjerrighet».

Sett pris på bilen (1997)

2008-05-19T19:33:57+00:00

La ikke diskusjonene om Strategisk Sentrumsplan bli en diskusjon om antall parkeringsplasser, skriver Vidar Aasebøe i sitt omfangsrike innlegg på Allmeningen 12. desember. Det er for så vidt et greit utgangspunkt, hadde det ikke vært for at Sentrumskameratene, det såkalte programutvalget, har lagt flere tusen nye parkeringsplasser i Bergen sentrum som et ufravikelig premiss for gjennomføring av sentrumsplanen.

Leserinnlegg, Bergens Tidende, 18 desember 1997

Men jeg er enig med Aasebøe: La oss heller diskutere hva vi kan gjøre for å få fjernet bilene fra gatene i Bergen sentrum. Såpass har i hvert fall Aasebøe og sentrumskameratene skjønt: Et sentrum fullt av bilkøer tiltrekker ikke noen.

Men mens Aasebøes utgangspunkt er at bilene skal kjøres inn til sentrum og parkeres i dyre, underjordiske anlegg, synes jeg vi kan se problemet fra en annen vinkel: La oss få menneskene inn til bykjernen, men la dem sette sine privatbiler hjemme. Og hvordan skal vi klare det?For det første må kollektivtrafikken få bedre fremkommelighet. Det er et paradoks at et kostbart bybaneprosjekt, med usikkert passasjergrunnlag og tvilsom inntjening diskuteres på fullt alvor, når det enkleste grepet for å sikre bussenes fremkommelighet hadde vært å innføre tidsbegrensete kollektivfelt i nåværende og planlagte flerfeltsveier. Noen skilt på plass, litt maling på asfalten, en ukes arbeid og Bergen hadde hatt sin «bybane». Konsekvens: Økt passasjertall på bussene, økte inntekter for trafikkselskapene, i neste omgang grunnlag for et bedre rutetilbud.

Men dessverre er verken fremkommelighet eller bedret busstilbud nok til å begrense biltrafikken. Undersøkelser viser for eksempel at halverte busspriser bare har en helt marginal effekt på privatbilbruken. Her er det veiprising må innføres som et tiltak. Igjen et paradoks: Vi vet at det nytter med høye avgifter for å dempe trafikk på overbelastede veier, men politikerne mangler ryggrad til å innføre det. Bergens situasjon er ekstra paradoksal: På stille vinterdager ligger luftforurensningen som et kvelende lokk over bykjernen og skaper pustevansker for barn og eldre, og inn til byen kjører matpakkebilistene, en og en i sine piggdekkpåsatte biler. Likevel er det politisk kontroversielt å innføre noe så enkelt og virkningsfullt som et piggdekkforbud i Bergen sentrum, og veiprising som trafikkbegrensende tiltak er sannsynligvis ugjennomførbart – i hvert fall så lenge det er privatbilgenerasjonen som styrer bystyreflertallet.

«Det må bli dyrere å kjøre bil. Bilister må for fremtiden finne seg i å betale langt mer av kostnadene. Veiprising vil frigjøre kapasitet, minske forurensning og gjøre det mer attraktivt å reise kollektivt...» Det høres ut som klipp fra handlingsprogrammet til en radikal miljøvernbevegelse, men er faktisk hentet fra lederen til desembernummeret av det anerkjente, økonomisk liberale tidsskriftet «The Economist». Uten å blunke tar lederskribenten blant annet til orde for å subsidiere kollektivtrafikken med inntekter fra bompenger. Bladet nevner også Bergen som en av byene som har innført en slags veiprising – selv om ringen ikke har noen regulerende effekt, og inntektene så langt bare er blitt brukt til den klassiske måten å løse trafikkproblemer på: Ved å bygge stadig flere og større veier.

Men, vil kanskje noen si: I Bergen har vi ikke køproblemer lenger; vi har jo bygget veier med stor nok kapasitet. Da kan det være nyttig å vite at EU-kommisjonen anslår at varetransporten langs veier i Europa vil øke med 37 prosent frem til år 2010, og passasjertrafikk med bil vil øke med 58 prosent. Og det er rundt storbyene at veksten vil merkes best. Alle transportøkonomer er enige om en ting: Trafikkproblemer kan man ikke bygge seg ut av, fordi trafikken alltid vil øke mer enn man klarer å ta unna på utbyggingssiden.

Er det rart 1,6 millioner nordmenn har bil, spør Aasebøe avslutningsvis i sitt innlegg. Nei, det er ikke rart at det finnes så mange biler i Norge, fordi bilistene aldri er blitt presentert for den hele og fulle regningen for sin bilbruk – den som inkluderer forurensning, støy, arealbruk, visuelle inngrep og tid som kastes bort i bilkø – og fordi politikerne så langt ikke har tort å innse at veier er en begrenset ressurs som har sin pris, og som må prissettes. Jeg synes for øvrig ikke det er særlig dyrt å betale 22 kroner for å reise fra Bønes til sentrum, som er den strekningen Aasebø henter sitt priseksempel fra. Og dersom prisen for privatbiler i bompengeboden hadde reflektert de utgiftene bilen påfører et bysamfunn, ville 440 kroner uken, som Aasebø og hans kone betaler i bussutgifter, sannsynligvis vært rene, skjære røverkjøpet.

pixel

2008-05-16T06:19:09+00:00

Hvor stort tror du bildet fra utklippet under er?

Man skulle tro det var på under 100 pixler horisontalt, eller
Det er faktisk 3136×2352 pixler, bare skalert med width=”" og height=”" parametere på img-taggen i HTML

Se selv Edit: bildet er nå fjernet derfra, og bildet i artikkelen er skalert ned…

<med et glimt i øyet>
Det er ikke nok for dem å ødelegge 17 mai for meg, de skal gjøre meg oppgitt over at de har komplett inkompetente webmastere også…
</med et glimt i øyet>

barneran

2008-05-15T15:32:14+00:00

Bergens Tidende melder følgende:

Bankran er ran av en bank, da må barneran være …

Blasfemi er fortsatt straffbart i Norge

2008-05-15T09:32:57+00:00

Før vi lar oss irritere over muslimer som er sinte over muhammed-tegninger, burde vi kanskje fjerne den svarteste skampletten i den norske ytringsfriheten: Blasfemiparagrafen. Ja, for du vet sikkert at det er straffbart å snakke stygt om noens religion i Norge.

"Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder." Slik står det i straffelovens § 142. Ingen har vært tiltalt etter denne paragrafen siden Arnulf Øverland, men fortsatt trekkes paragrafen opp av skuffen når religiøse føler at fantasigudene deres blir tråkket på.

Mads Eriksen anmeldt
Sistemann som ble anmeldt etter blasfemiparagrafen var faktisk tegneren Mads Eriksen, mannen bak den smått geniale tegneserien "M". En prestefrue på 94 år følte seg støtt av noen striper der Eriksen hadde litt uskyldig moro med Jesus. Heldigvis hadde politiet vett nok til å legge vekk anmeldelsen uten å realitetsbehandle den. Politiet har som kjent viktigere ting å drive med, for eksempel å arrestere negre uten å ta livet av dem. Men nok om det.

Med rett til å krenke
Retten til å krenke andre er faktisk grunnleggende for det moderne demokrati. Det høres ut som et merkelig prinsipp, men tenk over det. Hvor ville vi vært dersom det var forbudt å kritisere eller snakke stygt om andre, og særlig de styrende og deres religion? Vi ville for eksempel vært i Burma, der buddhistmunker nå protesterer mot den jernhånden som militærjuntaen har holdt over landet de siste 20 år. Og vi ville vært i flere arabiske totalitære stater, der det er forbundet med dødsstraff å håne islam, det er helt korrekt. Heldigvis er vi kommet svært mye lenger i vårt opplyste, sekulære demokrati, der religion er blitt redusert til en litt søkt hobby uten særlig makt og innflytelse. Men fortsatt er det altså straffbart å være blasfemisk.

Det offentlige rom er rensende
"Vi må altså tillate usannheter og diskriminerende ytringer fordi det er en forutsetning for å komme usannhetene og de diskriminerende holdninger til livs. Testen på ytringsfrihet er nettopp om man kan tillate ytringer man ikke liker. Og begrunnelsen er altså at slike ytringer ved offentliggjørelse kan imøtegås. Tanken er at det offentlige rom virker anstendiggjørende og rensende." Dette skrev en av ytringsfrihetens fremste forsvarere i Norge, Francis Sejersted, i en kronikk i Aftenposten etter at rasisten Terje Sjølie ble frifunnet for ytringer om jøder og innvandrere.

Sejersteds poeng er klokt: Vi bekjemper ikke ytringer vi ikke liker ved å forby dem. Snarere tvert imot tror jeg det er sunt, og et sunnhetstegn ved et robust samfunn, at selv de mest outrerte og bisarre og motbydelige
meninger kan luftes i det offentlige rom. Der kan de håndteres og (mot)argumenteres og debatteres.

Sovende paragraf
Blasfemiparagrafen er sovende, og har altså ikke vært brukt siden Arnulf Øverland ble tiltalt for å ha holdt det geniale foredraget "Kristendommen, den tiende landeplage" i Studentersamfundet i Oslo i 1931. Foredraget finnes her, og burde være pensum i KRL-faget. Men det er fortsatt slik at du kan straffes dersom du utøver blasfemi i det offentlige rom. Det har vært gjort flere forsøk på å fjerne den, men kristenfundamentalister i og utenfor Stortinget har strittet effektivt i mot.

Retten til å kritisere religionen og dens utøvere har vært og er fortsatt et sentralt trekk i utviklingen mot et åpnere og friere samfunn. Å fjerne blasfemiparagrafen fra straffeloven vil være et tydelig signal om at det er humanisme og fornuft som skal være de demokratiske byggesteinene i Norge, ikke eventyrfortellinger, fundamentalisme og overtro.

WoW - et spill med ødeleggende kraft

2008-05-15T01:37:09+00:00

Dataspillet World of Warcraft rundet i januar 10 millioner brukere. Spillet har gjort aksjonærene i eierselskapet Blizzard søkkrike, men i den dystre skyggen av suksessen står hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer som er blitt spillnarkomane.

I Dagbladet i september i fjor fortalte en anonym spiller om sine erfaringer med World of Warcraft («Wow»): «Wow er et spill med ødeleggende kraft. Det ødelegger helse og sosialt liv. (...) På denne tidsperioden på nesten to år har karakter-utgangspunktet mitt fra grunnskolen nesten blitt halvert. (...) Fraværet på skolen har vært ekstremt, og formen meget redusert. Alt takket være mine tresifrede dager i fantasiverdenen Azeroth.»

Det amerikanske selskapet Blizzard introduserte WoW i 2004. Spillet foregår altså i verdenen Azeroth, og er et Massively multiplayer online role-playing game, eller MMORPG. Hver spiller har sin figur, eller avatar, og interagerer med andre spillere for å løse oppgaver, slåss mot monstre og så videre. Mange spillere blir med på lag, eller «guilds», som blant annet arrangerer raid, eller angrep på fienden. Spillerne er nemlig delt opp i to stridende fraksjoner i Azeroth: Allianse eller Horde. Utenfor spillet er det store, webbaserte diskusjonsforum og pratekanaler, der spillet kan diskuteres og strategier legges.

World of Warcraft har vært verdens mest solgte flere år på rad. Spillerne betaler et beløp på 120-150 kr/mnd for å være med, og med en kundebase som nå har passert 10 millioner, er det ikke vanskelig å regne ut at dette er god butikk for Blizzard. Estimerte inntekter for selskapet for 2007 er 3,8 milliarder USD, eller nær 20 milliarder kroner. Blizzard har 250 heltidsansatte som bare jobber med spillutvikling, men likevel er det ikke vanskelig å se for seg at bunnlinjen for selskapet er svært god.

Baksiden av denne kommersielle gullmedaljen er imidlertid hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer, i all hovedsak unge gutter, som gir blaffen i skole, venner, foreldre, fritidsaktiviteter og annet sosialt liv, og bare har én hovedinteresse i livet: World of Warcraft. Spillet blir en besettelse, og alt annet er uinteressant. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på ungdommer som sover 4 timer i døgnet og bruker de resterende 20 på å spille. På nettet finnes det egne sider for dem som er eller har vært avhengig av WoW, og både leger og psykologer uttrykker en økende bekymring: «... det eksisterer en gruppe som klart sliter. Vi har møtt denne gruppen gjennom innleggelser i det psykiske helsevernet», skriver Pål Fylling Helland, psykologstudent ved Universitetet i Bergen og Gerhard Relling, psykologspesialist ved Ålesund sjukehus i en kronikk i Dagbladet 11.januar i år.

Dr Maressa Orzack, klinisk psykolog og grunnlegger av Computer Addiction Services og assisterende professor ved Harvard Medical School, antyder i et intervju at så mange som 40 % av de som spiller WoW kan være spillavhengige. Hun påpeker at mange av dem som spiller, ofte isolerer seg mer og mer fra familie, venner og andre aktiviteter, og at man ofte kommer inn i en ond sirkel: Mer spilling fører til mer isolasjon som igjen fører til at man spiller enda mer. Hun hevder at spillet bevisst er konstruert for å trekke folk dypere og dypere inn.

Skepsis mot dataspill er ikke noe nytt. Helt siden de enkle svarthvitt TV-spillene kom på markedet for 30 år siden, har mange brukt alt for mye tid på spill. Etter hvert som spillene har blitt mer avanserte og grafikken bedre, har også underholdningsverdien steget. WoW er likevel i en særklasse, av flere årsaker. For det første fordi spillet aldri blir ferdig. Det er alltid et nytt nivå å strekke seg etter, det er landsbyer å raide, drager å drepe, gjenstander å skaffe seg. Blizzard er også flinke til å utvikle såkalte «Expansion Packs», som gir ny funksjonalitet og flere muligheter i spillet. «The burning crusade» kom i 2007, og i år kommer «Wrath of the Lich King».

I tillegg utvikler mange WoW-spillere betydelige sosiale nettverk på innsiden av spillene. Som nevnt danner mange spillere lag, eller «guilds». Disse holder man kontakt med fortløpende under spillet, enten gjennom egne pratevinduer eller ved hjelp av Skype-liknende telefontjenester på nettet. Er man på steder der det ikke går an å spille, oppsøker man i stedet diskusjonsforum eller chattekanaler der neste «raid» eller spillrunde kan planlegges.

Foreldre til barn som bruker mye tid foran datamaskinen, bør være klar over at WoW er svært avhengighetsskapende, og ta sine forholdsregler. På bloggen min på IT-avisen har jeg foreslått at bekymrete foreldre rett og slett bør sperre spillet ute. Ikke uventet har jeg blitt både idioterklært og utskjelt i kommentarene til denne bloggen, noe som ikke er overraskende: Spillnarkomane, som andre avhengige, reagerer sterkt dersom man truer med å avskjære dem fra det de «må ha» for å komme gjennom dagen.

Min oppfordring, som delvis er basert på egne erfaringer, er: Ta kontroll over det som skjer på PCene i hjemmet. Gå inn på gutterommet og se hva poden din faktisk gjør, særlig hvis PC-relaterte aktiviteter går ut over spising, fritidssysler og sosialt liv med venner. Snakk gjerne med andre foreldre med barn i samme alder; sannsynligvis sliter de med de samme problemene. Skolekarakterer som begynner å falle er et sikkert faresignal, men da er det ofte for sent. Og ja, det finnes en «parental control» i WoW, i alle fall i teorien. Sist jeg prøvde den, virket den ikke. Og hvor mange WoW-avhengige forteller sine foreldre om akkurat denne finessen, tro?

De som ikke klarer å kontrollere WoW-spillingen må hjelpes. Tiltak kan være å innføre kvoter på spillingen. Pass også på at du stenger nett-tilgangen om natten. Om nødvendig: Trekk ut pluggen til ADSL-modemet og lås det inn. Vær oppmerksom på at mange kan koble seg opp på nettet via mobiltelefonen, en desperat WoW-addict kan godt finne på å gjøre det. En mer avansert metode er å sette opp et filter i nettet som stenger datatrafikken til og fra WoW-serverne. Interesserte kan lese bloggen min, der dette er nøyere beskrevet.

Er dette hysteri? Nei, det er rett og slett forebyggende arbeid. Og for å si det med den nå avvente WoW-spilleren fra Dagbladet: «Jeg råder foreldre, kjærester og venner til å ta dette opp med de som spiller WoW. Spørre dem om det er verdt det? Om det er verdt å kaste bort en så stor del av livet sitt? Om det er verdt å spolere skolegang og jobb?»

Oprinnelig publisert i Dagbladet (papirutgaven) 23.02.2008

Moro med filsystemer, Fedora og Kubuntu

2008-05-14T20:23:22+00:00

Da jeg partisjonerte disken i den stasjonære maskinen min må jeg ha hatt et anfall av kraniorektal nedsenkning. Dette medførte at /home nå var 98% full - på tide å gjøre noe. Jeg tømte en diger tullepartisjon for ting som...

interactivity

2008-05-14T12:01:37+00:00

Uten videre kommentarer linker jeg til denne bloggposten om vår alles kjære Douglas Adams’ utsagn om interaktivitet.

Network devices that lie

2008-05-14T11:21:52+00:00

Do some network devices lie about their config, or are they just talking past each other?

One of my tasks recently has been to start integrating the networks of two companies, because one of the companies bought the other.

At my end you would have guessed already that anything exposed to the Internet would be running OpenBSD, while at the other end they were strangely attached to products from a certain software marketer based in the north-western part of the USA. But for the IPSEC part, they had decided that a certain proprietary "Internet Security Appliance" would fill their needs, and at each of their locations they had identical appliances running for "VPN" purposes.

Therein lies a story. After a few working days of debugging my way to an almost working configuration, my main conclusion is, that it is quite likely that proprietary security appliance lies. That is, it will let its administrator choose a wide range of very specific configuation options, but will actually override them, at least if the device at the other end does not do the "I'm one of your kind" secret handshake.

Here's what it looks like in the logs on the OpenBSD end, the part that is supposed to be a negotiation but actually isn't and the options on the OpenBSD side matched the options given in the screendumps of the other side's GUI that I had to work with:


May 13 14:00:28 delilah isakmpd[13547]: attribute_unacceptable: 
ENCRYPTION_ALGORITHM: got DES_CBC, expected 3DES_CBC
May 13 14:00:28 delilah isakmpd[13547]: attribute_unacceptable: 
HASH_ALGORITHM: got MD5, expected SHA

and so on, through the various options, each time expecting what matched the screendumps, getting something else entirely, up until the inevitable


May 13 14:00:28 delilah isakmpd[13547]: 
message_negotiate_sa: no compatible proposal found

or as they say elsewhere, Do not pass GO.

Moving on from there to actual tunnel setup reveals troublesome vendor IDs and other strangeness. This could very well be an attempt at vendor lock-in, but then the conventional wisdom anyway seems to be that the only way to set up a VPN is to have identical devices at every endpoint. There is no good reason why it should be like that, but I may be discovering the less good ones.

The main reason I'm not naming names or stating flat-out that "this device lies about its configuration" is that my analysis is not complete yet. If you have data you want to share with me on this or similar experiences, I would love to hear from you, at peter@bsdly.net. It's likely I'll write a followup based on what I hear and what happens.

During my silent period blogging wise, some notable events did occur, and I may return to them in later posts.

UKUUG Spring 2008
In late March I went to Birmingham to attend the UKUUG Sping 2008 conference - with a PF tutorial much like the one in Riga in February and a refreshed malware talk. A number of very good talks, and a number of Perl Mongers there, notably Barbie, who told me about his "Understanding Malware" talk that actually overlaps quite a bit with my paper. The social parts were good too, and yes, in Birmingham it is possible to find Real Ale.

BSD Magazine #1 is out
Not too long after the UKUUG Spring Conference, the first issue of BSD Magazine was published. Readers of this blog may find one article to be slightly familiar, but there's a nice selection of articles and reviews, covering all the BSD systems and a wide range of topics. And I should mention, they are looking for articles for upcoming issues.

OpenBSD 4.3 is out
OpenBSD 4.3 was released on schedule on May 1st, and as usual those who pre-ordered got their copies early. As always, exciting new stuff as well as a number of incremental improvements. There's interesting stuff happening post-4.3 as well, watch undeadly for updates.

Next up: FOSS Aalborg, June 4th
Our Danish friends are kind enough to give us yet another excuse to come visit. A group of BSD and Linux people have been hosting good conferences in Copenhagen for years, last year's EuroBSDCon being one.

This time it's Aalborg's turn, with a one day conference on June 4th. Yours truly will be on the speaker list. I hope to see you there, I will be bringing a small stack of books.

Het sommer på Balkan?

2008-05-14T02:12:12+00:00

Denne påsken var det åtte år siden krisen i Kosovo utløste den største flyktningstrømmen i Europa siden andre verdenskrig. Nå skal framtida til den serbiske provinsen opp til behandling i FNs sikkerhetsråd.

Kronikk i Dagbladet 25. mai 2007

En form for selvstyre under internasjonal overvåkning ser ut til å være uunngåelig, og regjeringen i Priština signaliserer tydelig at den er klar til å erklære sin uavhengighet. Men ingenting er enkelt på Balkan: Både Serbia og Russland protesterer heftig mot et mer selvstendig Kosovo. Går det mot en het sommer i provinsen?

Prosessen fram mot Sikkerhetsrådets behandling av Kosovo-spørsmålet har vært langtrukken, hovedsakelig fordi en løsrivelse av Kosovo fra Serbia har vært et ikke-tema i det internasjonale samfunn, nesten helt fram til nå. I motsetning til de andre, nå selvstendige, statene i det tidligere Jugoslavia, har Kosovo aldri vært en egen republikk, men er fortsatt en provins i Serbia. Befolkningen består av mer enn 90 prosent etniske albanere og en rekke minoritetsgrupper, med serberne som den største. Det er særlig hensynet til det serbiske mindretallet som gjør at motstanden mot økt selvstyre har vært stor, særlig fra serberne og deres støttespillere, med Russland i front.

Hvorfor er Kosovo så viktig for serberne? Historiens røtter er lange og seige på Balkan, og for Serbias vedkommende er 1389 et viktig årstall. Da slåss serberne mot den ottomanske hæren og tapte, men datoen for slaget ved Kosovo Polje, utenfor hovedstaden Priština, blir likevel sett på som en merkedag for den serbiske nasjonen. Den serbisk-ortodokse kirken har flere helligdommer i Kosovo, med patriarkatet i Pec i nordvest-Kosovo som kanskje den viktigste. Økonomisk sett er de nordlige delene av Kosovo sentrale: Dette området er et tyngdepunkt for det som finnes av bærekraftig industri i provinsen. Det er også her den største konsentrasjonen av serbere i Kosovo nå befinner seg.

Da KFOR-styrken rykket inn i Kosovo i juni 1999, var det med Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 i ryggen. Bakteppet var årevis med undertrykking, trakassering, forfølgelse og henrettelser av albanerne i Kosovo. Tiden var overmoden for å vise krigsherrene på Balkan, på en robust måte, at verdenssamfunnet ville ha en slutt på overgrep og folkemord.

Vi som dro til Kosovo denne sommeren kunne også med selvsyn se en provins der forfallet var langt framskredent, og den offentlige infrastrukturen svært dårlig. Hullete veier, et nesten ubrukelig telefon- og strømnett og en røykspyende, forfallen mastodont av et kullkraftverk utenfor hovedstaden Priština er noen av minnene jeg selv sitter med etter mitt 6 måneder lange opphold i provinsen i 1999-2000.

I ettertid må det kunne sies at det internasjonale samfunnets operasjoner i Kosovo, ledet av KFOR, FN, OSCE og UNHCR, var svært vellykket, i alle fall i starten. 600.000 flyktninger ble tilbakeført, infrastruktur som kraftverk og jernbane ble reparert, ødelagte hus ble satt i stand for å tåle vinteren og en sivil administrasjon i FN-regi ble stablet på beina. Den tidligere geriljastyrken KLA ble i en snedig operasjon omgjort til et slags sivilforsvar, og politiske organer forsøksvis etablert. Det underliggende politiske spørsmålet om Kosovos status – Som nå, en provins under Serbia, eller med ulike grader av autonomi – ble imidlertid ikke adressert, selv om ordene "utstrakt selvstyre" ("substantial self-government") flere ganger ble brukt i resolusjon 1244.

Da en delegasjon fra FNs sikkerhetsråd besøkte Kosovo i april, var det som ledd i en prosess som ble startet i 2005, da Martti Ahtisaari ble oppnevnt til FNs spesielle utsending for Kosovo. Det foreløpige resultatet i prosessen rundt Kosovos status ble lagt fram 15. mars. I sluttdokumentet beskrives Kosovo som en stat som skal få alle de organer og institusjoner som kjennetegner en selvstendig nasjon – unntatt selvstendighet. Forslaget er selvsagt, i god FN-ånd, et kompromiss som ingen er fornøyd med. Utviklingen i prosessen de siste ukene har ikke vært noen overraskelse: Russland, som mangeårig alliert med Serbia, truer med veto i Sikkerhetsrådet dersom saken kommer opp til votering der, og de ledende kosovoalbanske politikerne i Priština godtar ikke annet enn full løsrivelse fra erkefienden.

Sett fra serbernes side burde løsningen være enkel: I Kosovo er det nå over 90 prosent albansk befolkning som stort sett hater alt som er serbisk. Og hatet er på mange måter gjensidig. Alt burde derfor ligge til rette for en vellykket skilsmisse. Men den kollektive bevisstheten er lang og sterk på Balkan, og Kosovos symbolverdi skal ikke undervurderes. Det er ikke tilfeldig at nå avdøde president Slobodan Miloševic valgte nettopp Kosovo Polje som stedet for sin nasjonalistiske tale; den som for alvor startet forfølgelsen av kosovoalbanerne i 1988.

Fra albanernes side er også løsningen tilsynelatende enkel: Løsrivelse fra Serbia og opprettelse av egen stat. Men Kosovo er et lite land, med dårlig infrastruktur og få naturressurser. Selv nå, etter åtte år med massiv internasjonal støtte, er arbeidsledigheten høy (50-60 prosent), årlig snittinntekt pr. innbygger på bare 12 til 14 tusen kroner – og fortsatt florerer kriminalitet og korrupsjon. Kanskje kan en endelig avklaring av Kosovos status gjøre at det nye landet (hvis det blir resultatet) trekker til seg internasjonal kapital og føre til økonomisk vekst, slik det delvis har skjedd i nabolandet Makedonia.

En annen kompliserende faktor er det omfattende gruvekomplekset Trepca i Nord-Kosovo, med Mitrovica som tyngdepunkt. I full drift sysselsatte gruvene, som hovedsakelig utvinner bly, rundt 20.000 ansatte. Det er anslått at malmen i gruvene har en verdi tilsvarende 30 milliarder norske kroner. I området rundt Mitrovica bor det hovedsakelig serbere, og man kan tenke seg at regjeringen i Beograd kan stille krav om at disse områdene skal innlemmes i Serbia før Kosovo eventuelt får sin avhengighet. Det er imidlertid ikke vanskelig å tenke seg at et slikt forslag vil bli møtt med sterk motstand fra kosovoalbanerne, som nødig vil miste det som kan bli en viktig hjørnestein i deres nasjonaløkonomi.

Spørsmålet er om det internasjonale samfunnet og kosovoalbanerne på den ene siden, og Serbia og Russland på den andre siden, klarer å komme til enighet om betingelser for Kosovos selvstendighet, før de utålmodige innbyggerne i Kosovo tar saken i egne hender. Tiden er åpenbart i ferd med å renne ut: I slutten av april sa Kosovos statsminister Agim Çeku, i et intervju med New York Times, at Kosovo vil erklære seg uavhengig innen utgangen av mai, med eller uten Russlands samtykke, men med USAs klart uttalte støtte. Dermed ser det ut til at dette brennbare hjørnet av Balkan står i fare for å flamme opp igjen ganske snart – med mindre regjeringen i Beograd, med statsminister Vojislav Koštunica i spissen, lar fortid være fortid og heller konsentrerer seg om å se framover. Det har flytt nok blod i Kosovo; kanskje kan avslutningen av denne siste store freds- og forsoningsprosessen på Balkan skje på en fredelig måte? Det er i alle fall lov å håpe.

Dagens delte ord

2008-05-13T20:11:02+00:00

Familie deig

Jeg har alltid lurt på hva familiedeig egentlig er, og hva navnet skal bety. Familie deig er også noe underlig noe… Ideer mottas med takk

Slotts kroen

Her er det tilogmed en sammenbindende “s”, men som så er etterfulgt av et mellomrom…

Lavere telepriser - nå!

2008-05-13T18:56:04+00:00

Jeg satt meg ned forleden og regnet ut hvor stor telefonregning familien egentlig har. Sjokket ble stort da jeg kom til at vi betaler Telenor over 30.000 kroner i året for en hustelefon og fire mobiler. Heldigvis er det lett å finne billigere alternativer.

En kjapp analyse viser at trafikken over familiens fasttelefon månedlig fordeler seg slik:
* 320 minutter til andre fasttelefoner* 320 minutter til mobiltelefoner- fordelt på 200 samtaler.
Telepriser.no er min venn, men den billigste tilbyderen, NettDialog, har ikke websider som virker, så dermed faller valget på den nest billigste, IPLink. Med deres Global+ abonnement blir regningen 281 kroner i måneden, eller 3372 kroner i året. Telenor Analog Basis, som jeg har i dag, koster 602 kroner i måneden, eller 7224 kroner i året. eller . Jeg har nettopp spart nesten fire tusen kroner i året, og har grunn til å være fornøyd med meg selv.

Så var det mobilene. Her er bruksmønsteret litt ymse, og variablene mange. For eksempel klarte min sønn i et anfall av nyforelskethet å sende over 1200 tekstmeldinger en måned. Men la oss sette opp en mal som sier 100 tekstmeldinger hver uke og 20 samtaler, likt fordelt til fastnett og andre mobiler med en snittlengde på 2 minutter. Telepriser.no forteller meg at OneCall faktura er det billigste, med 172 kroner i måneden, i forhold til Telenor FriHet som jeg har i dag, som koster 346 kroner i måneden. Altså 50 prosent billigere. Gratulerer til meg selv, jeg har akkurat halvert mobilutgiftene mine!

Jeg har gjort noen interessante tilleggsoppdagelser underveis:

Det er sjokkerende dyrt å ringe andre mobiloperatører enn Telenor fra Telenors telefoner, både fast og bredbånd. Ringer du for eksempel til Tele2 mobil fra en Telenor fasttelefon, er minuttprisen kr 1,82. (Disse prisene er behendig bortgjemt langt nede på Telenors sider; selv oppdaget jeg det ikke før jeg dypgransket min egen telefonregning.) Fra nesten alle bredbåndstelefoner er prisen under én krone, uansett hvilken operatør du ringer til. Iplink, som jeg har valgt, koster 99 øre, men har de første 360 minuttene månedlig til mobil inkludert i fastprisen.

Velger du et ugunstig mobilabonnement i forhold til ditt forbruksmønster, blir du virkelig flådd. Her er det et abonnement ved navn ACN Friends som er dyrest, med en pris på 720 kroner i måneden med det forbruket jeg skisserte ovenfor. (ACN har ellers alle mulige kjennetegn på et godt gammeldags MLM-selskap, så det er kanskje grunn til å være skeptisk her.)
I sin spede barndom var bredbåndstelefoni virkelig, virkelig dårlig. Da det kom på markedet for et par-tre år siden, porterte jeg i mitt overmot fastnummeret direkte til en bredbåndstelefon. Marerittet som fulgte er det knapt noen i familien som glemmer, med hakking, skurring, klipping samtaler som aldri kom gjennom og en ektefelle som kom med stadig mer ukvemme ord om den h*lvetes telefonen som aldri virker. Nå har jeg i all hemmelighet (muhahaha!) koblet alle utgående samtaler over en IP-linje, og ingen har faktisk merket forskjell.

Så: tiden er inne for å spare penger. Eller kanskje du alt har gjort det, og det bare er jeg som henger etter?

Opprinnelig publisert på IT-avisen 10. februar 2008

Dokumenter på tur

2008-05-13T18:30:33+00:00

Så har det skjedd igjen: Konfidensielle dokumenter fra den offentlige forvaltningen er kommet på villstrå. Denne gangen var det lederen for PPT-tjenesten på Askøy utenfor Bergen som skulle jobbe litt hjemme: Hun kopierte en rekke konfidensielle dokumenter over på en minnepinne og tok den med seg i lommen. Minnepinnen ble mistet på en parkeringsplass (!), funnet og gitt til en journalist. Resten av historien kan du lese i Bergens Tidende.

Den klønete PPT-lederen på Askøy er ikke alene. Før jul ble to CD-plater med personopplysninger og bankkonti for 25 millioner briter somlet vekk i posten i England. CD'ene ble sendt stikk i strid med alle retningslinjer. Det er ikke vanskelig å google seg frem til flere eksempler.

Og man begynner uvegerlig å lure: Hvor mye personsensitiv informasjon finnes det egentlig der ute, på ureglementert og ubeskyttet vandring mellom datamaskiner? Hvor mange byråkrater er det som kopierer over noen dokumenter på en minnepinne, eller sender dem til en privat epost-konto for å jobbe med dem hjemme, eller svir av en CD-plate?

Som innbygger i et samfunn som blir mer og mer elektronisk, er jeg bekymret. Det blir stadig flere storebrødre som holder øye med det jeg foretar meg, og som oppbevarer mer eller mindre sensitive opplysninger om meg. Det nye datalagringsdirektivet fra EU, for eksempel, vil føre til at enda mer data om meg blir samlet opp, med tilsvarende risiko for lekkasje.

Hovedbekymringen min er faktisk at svært mange åpenbart ikke har innsikt i egen risikoatferd. Når PPT-lederen på Askøy ikke en gang bryr seg med å kryptere dokumentene hun legger over på minnepinnen, når byråkraten i England uten videre kopierer data for 25 millioner briter over på en CD-rom og sender den i posten, forteller det meg at selv helt elementær tenkning rundt sikkerhet er fullstendig fraværende.

Trenger vi holdningskampanjer om datasikkerhet? Ja, det gjør vi. Men vi trenger også at dem som er betrodd konfidensielle opplysninger om oss, faktisk er i stand til å bruke hodet og utøve sunn fornuft. Og at de som ikke er i stand til det, får hjelp til å finne seg jobber der de ikke trenger å tenke på slikt.

Opprinnelig publisert på IT-avisen 22. mars 2008

Facebook experiment

2008-05-08T13:55:26+00:00

If I began using Facebook this day I would do the following experiment:

1) Register at facebook, keep default settings.
2) Do not add any friends unless somebody adds you first, or applications unless somebody invites you to
3) Do not join groups, unless invited by someone else.

Count the number of friends, applications and groups after one year.

Share on Facebook

Mailquoting

2008-05-07T06:43:28+00:00

La dette være en påminnelse….

Klikk her for å vise hele stripen

Kunnskapskafé med David Gurteen

2008-05-06T20:04:13+00:00

Tok en pause fra skrivingen. Har fått en videresendt post om at dataforeningen skulle ha kunnskapskafé, hvor temaet var sosiale verktøy. Midt i blinken for en faglig pause.

Tanken bak kunnskapskafé er å lage faglige pubtalks. Altså samtale som er ustrukturerte, og drevet av kollektiv tenking.

Det var veldig avslappende og krevende på samme tid. Slik som kollektive tenkeprosesser er, for de utløser en masse tankerekker, men som ikke nødvendigvis blir fullført fordi det sammtidig er tenking utenfor hodet.

Det ble litt snakk om twitter, jeg har ikke helt kastet meg på den bølgen. Lurer på det, kunne vært litt gøy. Jeg ble påminnet noe jeg leste i hagebladet for askøy(?), en oversikt over foredrag i år. “Finnes det hvite roser”. Det var et herlig filisofisk spørsmål.

Tilbake til kunnskapskafén, det var snakk om alt mulig. Mye kjent, det vil si jeg kjente igjen teorien bak, men den var ikke uttalt. Men det er vanlig i slike sammenhenger. Og dte skjønner jeg godt, for referanserammen er forskjellig, i studiesituasjoner vil vi gjerne studere teoriene, i jobbsammenheng vil vi bruke dem.

Stikkord: Lektion.se twitter, uformelle samtaler, fravær av naturlige samtaler i arbeidslandskapet, deling av kunnskaper og verdien av dem. Dessuten ble jeg påminnet å publisere den listen over ord jeg har. Fikk noen nye fine. Så jeg tror jeg lager en fast side på dem, så legger jeg til nye ord når jeg finner alle lappene mine.

Cleaning up your Ubuntu-installation

2008-05-04T15:04:17+00:00

Are you wondering how you quickly can clean up your Ubuntu-installation, speed up the package system and regain some of the disk space occupied by uninstalled programs? You’re in luck! Read on, only a few commands are required for you to have a lean and mean Ubuntu-installation again!

After having used Ubuntu more or less continuously since Warty Warthog was released back in late 2004, I have both installed and uninstalled quite a lot of different software packages from miscellaneous repositories from around the world. Back in the days it was for example necessary to add additional software-repositories in /etc/apt/sources.list manually to just add basic multimedia functionality like playing a DVD and listening to MP3-files. But once the programs are removed, some cruft still lies behind, consuming precious storage space on your lovable computing device.

Removing package configurations (status: RC)
Anyhow, no matter what packages you have had installed since your Ubuntu installation, configuration files from your installed-and-then-uninstalled-again packages are still lying around on the hard drive, occupying a not unsubstantial amount of storage space. Don’t ask me why, but no ready-made parameter to pkg and apt-get is available to clean up the mess left behind. This will probably become available in later releases of apt-get/Ubuntu, but until then the following command will BOTH remove all packages with only configuration clutter lying around, AND uninstall any packages not longer recuired by your system (often referred to as “orphaned packages”):

dpkg -l | grep '^rc\b' | awk '{print $2}' | xargs sudo aptitude -y purge

Removing unused locales
When installing a standard release of Ubuntu you also get a lot of accustoming language packs for various languages, most of them you don’t know, some you have not even heard of . And since you don’t use those language packs, it’s best to just remove them and use the disk space and inodes for better things than localized manpages of lsof in Esperanto .

But is it difficult to do this? No, it’s very simple. You just have to install a simple package in order to start the automatic cleaning, namely localepurge. To install localepurge, set it up and run it for the first time, just execute the following:

sudo apt-get install localepurge

You will - after the regular download-unpack-install process performed by apt-get - get a blue configuration screen asking which translations (called locales) to keep. I myself keep all norwegian and english (en-US) translations (both the ISO-8859-1 and UTF-8 ones). This program is executed automatically after every installation, keeping the locale system in a sane state from here on. Very convenient - case closed.

Uninstalling unused development libraries
When installing a package, it’s dependencies - more often than not - is not met, and additional software packages has to be installed. This way the program to be installed has all the files needed to run smoothly. However, when uninstalling the program in question, the libraries and other dependencies installed as a consequence is lying behind, doing nothing. How do we manage to get rid of them? Well, by installing “deborphan”, of course! To install this program, simply type the following:

sudo apt-get install deborphan

Now, when deporphan is available, we can start performing the final step in our computer-cleansing guide. For this quick guide I will only use the basic functionality of deborphan, and I urge you to read it’s manpage in order to understand and use it to it’s full potential. But it will do a very good job just by running in it’s default manner. To start the cleansing, it’s quickest to do something like this:

sudo apt-get --purge remove `deborphan` && sudo apt-get autoremove

This code snippet executes deborphan and immediatly feeds it to apt-get. apt-get is then instructed to remove the packages listed, and purge it’s configuration as well (normally not necessary on libraries). Afterwards I ask apt-get to remove all packages that were previously automatically installed in order to satisfy dependencies for some package and that are no longer needed.

The two commands in the single line above has to be run several times, since more and more packages switch status from a dependency to a package orphan. When no packages are removed by neither deborphan nor the autoremove run, everything should be in place.

I followed this guide to the point when cleaning up my Hardy Heron-installation, and I managed to remove more than 2GB of configurations and old and unreferenced libraries. As a consequence the Ubuntu package manager runs smoother (not having to keep track of that many files and packages any more).

Hope this quick guide proves useful for at least a couple of people Googling around for a nice little guide on how to make their Ubuntu install somewhat leaner and meaner. Just as I did before deciding to write up this guide .

Happy hacking!

what the …

2008-05-04T14:13:58+00:00

Found this in my loundry the other day. I have no idea how it got there

Comparing disk usage before and after Ubuntu upgrade to a fresh install

2008-05-04T00:06:48+00:00

As mention the last post I was going to post some numbers about how much disk space which is in used before, and after upgrading Ubuntu 7.10 to 8.04 compared to a fresh install of Ubuntu.

Test scenario

Desktop Edition(upgrade)
Install with ubuntu-7.10-desktop-i386.iso (Default settings)
Run ‘apt-get update && apt-get upgrade && apt-get clean’ to get the latest updates
Check disk usage
Upgrade using ubuntu-8.04-alternate-i386.iso
Run ‘apt-get update && apt-get upgrade && apt-get clean’ to get the latest updates
Check disk usage

Desktop Edition(fresh install)
Default install using ubuntu-8.04-desktop-i386.iso
Run ‘apt-get update && apt-get upgrade && apt-get clean’ to get the latest updates
Check disk usage

Server edition(upgrade)
Install with ubuntu-7.10-server-i386.iso (Default settings)
Run ‘apt-get update && apt-get upgrade && apt-get clean’ to get the latest updates
Check disk usage
Network upgrade to 8.04
Run ‘apt-get update && apt-get upgrade && apt-get clean’ to get the latest updates(just do be sure)
Check disk usage

Server edition(fresh install)
Default install using ubuntu-8.04-server-i386.iso

Run ‘apt-get update && apt-get upgrade && apt-get clean’ to get the latest updates
Check disk usage

Disk usage

Desktop Edition
7.10 with updates: 2.1G
8.04 after upgrade: 2.4G
8.04 fresh: 2.1G
Cruft: 0.3G

Server Edition
7.10 with updates: 498M
8.04 after upgrade: 595M
8.04 fresh: 497M
Cruft 98M

Conclusion

There seems to be a good deal of cruft left behind after the upgrade even if you follow the normal upgrading procedures. Please note that this from a default install; No packages was added. I guess that almost anyone who uses Ubuntu install more than just the default, and that would probably make the difference even bigger. And what if you did not do a clean install of 07.04 either, you began with 06.06-LTS and upgraded whenever a new release was out.

Later I will do the same test with CentOS, openSUSE, Archlinux OpenBSD, and FreeBSD. I’m looking forward to see who wins this test :)

Share on Facebook

BLUG meeting follow-up

2008-05-02T19:17:38+00:00

Back in March I had a talk about package systems on free operating systems. I did not cover all of them, but I guess I at least touched the mostly used ones. This and the next blog posts will be a follow up to that meeting, and today I’ll begin my telling you a bit about upgrading.

As I almost always do when I test a new operating system (except Microsoft) I install the previous stable version just to see how well their upgrading procedure is. Some are good, and some are of course bad. And by bad I mean really bad like Microsoft where the system is almost useless.

Upgrading procedures have grown to be pretty good during the last 3 years when it comes to Linux. BSDs(at least OpenBSD and FreeBSD) haven’t changed their upgrading procedures as far as I know, except some minior details. The whole reason for that is that the BSD’s have seperate base systems. The upgrading procedure for 3rd party applications *have* indeed changed. I remember when I began using FreeBSD and when portupgrade was not available. There was a whole lot of bad hacks to get things up to date, and pkg_version(?) was used to create a sh-script in order to upgrade outdated packages. Correct me if I’m wrong but I think pkgsrc still use some kind of ancestor of that these days.
OpenBSD added the -u option in pkg_add around 3.9 I guess, which made upgrading 3rd party applications way more easy than it was.

Back in those days the only real linux alternative, when it comes to upgrading packages easily, Debian was the only choice. Unfortunately Debian was so hard to install it almost wanted to know in which ISA slot you had your network card, and sound card. But this, as many other things have changed to the better. Not only have Debian had a pretty remarkable change in their installation procedure, but Ubuntu also showed up somewhere in 2004. Ubuntu is supposed to be used by the deadliest of us, and therefore they changed the installation procedure even more. A normal Ubuntu installation is clean, intuitive and nice looking. But I think the installation takes too much time, but thats a problem with almost every distribution. The only exception I know of is Archlinux, which probably have the fastest installation(and upgrading) in the linux world.

What I really miss in Archlinux is the lean and clean way of distributing netboot images as Debian and Ubuntu do. The same can be said about FreeBSD. While both OpenBSD and NetBSD distribute pxe loaders, it seems like getting a pxe installation of FreeBSD is only a myth that SomeBody(tm) got working. Unlike almost anything else in FreeBSD pxe is some of the things that is poorly documented.
Some of the things that I also miss from the BSDs (and some linux distributions) is the lack of USB installation images, at the same time as they distribute floppy disc images. Every BSD and Linux should distribute 1) ISO image 2) USB Image 3) PXE image 4) Floppy image. All of this images should also have a upgrade option.

In the next few days I will post some funny, yet disturbing, info on how much disk space is used before and after a upgrade of a couple of free operating systems using their documentation for how to do a upgrade. And at the same time show you how much disk space is used after a fresh install.

Share on Facebook

Hello world!

2008-05-02T13:51:02+00:00

Welcome to my world. This is my first post using tenat.net and wordpress. Hopefully I will be able to follow up this blog a bit more effective than I did with my previous blog at blogspot.

Share on Facebook

Pendulum Concert in London

2008-05-02T11:16:01+00:00

On May 17th I’m going to London with dtun3z, Trine, Elzapp and Katla to enjoy the dramatic beats of the drum & bass artist Pendulum. Hopefully I will be able to meet a good friend of mine as well - as long as he’s in town at the moment .

Wondering what type of music Pendulum is? See the interesting music video to the hard-hitting “Slam” on YouTube! Will try to document the event and upload some pictures to a gallery after the event.

Oh yeah, btw, I took quite a few pictures of my trip to Amsterdam w/dtun3z as well, they will be put online as well - stay tuned for the next blog post .

Enough!

2008-05-02T09:11:45+00:00

MySQL query browser and MySQL Administrator for Mac OS X are pieces of crap software! They crashes all the time. I should probably rather use the time required to get completely confortable with altering tables in MySQL CLI than wasting my time trying to do it through this piece of crap.

I just lost 30 minutes of work beacause of this. -And no, I couldn’t have saved my work to avoid this.

GAH!

The pendulum concert sold out

2008-04-30T20:25:06+00:00

But I have my tickets

They have added another concert in london 18. may, due to demand.

pendulum myspace blog

meme - top commands

2008-04-30T20:05:18+00:00

Okay… I give up.. now that pretty much every tech blogger in my google reader have done this, I’ve decided to do it too…

My new laptop:

$ history | awk '{a[$2]++ } END{for(i in a){print a[i] ” ” i}}’|sort -rn|head
85 cd
67 ssh
56 ls
50 sudo
32 scp
23 mplayer
18 gpg
14 python
13 find
11 vim

My server in Texas

~$ history | awk '{a[$2]++ } END{for(i in a){print a[i] ” ” i}}’|sort -rn|head
76 sudo
72 screen
51 vim
48 cd
26 ls
25 mysql
18 convert
18 cat
14 apg
12 wget

# history | awk ‘{a[$2]++ } END{for(i in a){print a[i] ” ” i}}’|sort -rn|head
92 cd
82 vim
78 tail
76 ls
19 /etc/init.d/apache2
16 ln
15 bash
14 rm
14 cp
13 less

And my home-theatre PC, home server etc…

~$ history | awk '{a[$2]++ } END{for(i in a){print a[i] ” ” i}}’|sort -rn|head
142 ls
100 cd
58 rm
29 unrar
28 df
20 du
14 sudo
14 mv
12 find
11 vim

Things I want to do

2008-04-29T20:28:59+00:00

Before I turn 30? … yeah, yeah…. the timespan isn’t that important (the order is random)

Go to a UK D’n'B rave (Guess this can be checked soon )
Go to a Dutch Gabba rave
Go to an italian italo-party
Participate in the Bergen-Voss bicycle race 2008 and/or 2009
Participate in the Trondheim-Oslo bicycle race (den store styrkeprøven)
Loose one third of my bodyweight
Buy a house
Have kids
Finish my education
Write an article for Python Magazine

Planet Blug

Firefox inn i Guinness' rekordbok

Mer sjokolade, kardemommmmmmme

Hvit sjokolademoussekake

BSD Unix? That's purely historical

Om å være noe en ikke er

Ferdig.

Internett utfordrer avisene (1999)

Puss opp demokratiet! (1997)

navnegiving

En bortkastet dag

awsomNES

More than 40,000 served

NRK som reklamefri sone

Does anybody here remember Artie Eff?

Itavisen i dårlig lys.

Nye f-spot-frustrasjoner

Twitter sliter

Facebook-fest tok av

«Hjem igjen reiser du alene»

Bilbyen Bergen (1997)

Xubuntu på Asus Eee

NATOS utarmede informasjon (2001)

Hva skjer med UCK? (1999)

Peanøtt? Murstein? Stein?

Blug 29. mai 2008: Gøye ting du kan bruke en telefoniserver til

Gøye ting du kan bruke en telefoniserver til, Ved Ruben Olsen

Understanding CSS positioning

I challenge your response, backscatterer

Standarder

Billige drittmaskiner ikke bra for Linux

Fake Address Round Trip Time: 13 days

Comparing disk usage before and after Archlinux upgrade to a fresh install

Comparing disk usage before and after Fedora upgrade to a fresh install

Synlig på Google - for enhver pris?

Linus og jeg

Paparazzienes medløpere (1997)

Sett pris på bilen (1997)

pixel

barneran

Blasfemi er fortsatt straffbart i Norge

WoW - et spill med ødeleggende kraft

Moro med filsystemer, Fedora og Kubuntu

interactivity

Network devices that lie

Het sommer på Balkan?

Dagens delte ord

Lavere telepriser - nå!

Dokumenter på tur

Facebook experiment

Mailquoting

Kunnskapskafé med David Gurteen

Cleaning up your Ubuntu-installation

what the …

Comparing disk usage before and after Ubuntu upgrade to a fresh install

BLUG meeting follow-up

Hello world!

Pendulum Concert in London

Enough!

The pendulum concert sold out

meme - top commands

Things I want to do

Gøye ting du kan bruke en telefoniserver til,
Ved Ruben Olsen